Den tredje boka mi i Ypsilon-trilogien, Indras nett, kommer til høsten. De som har lest Armageddon-algoritmen, vil få et nytt møte med en sentral karakter, en mann med splittet personlighet. Han kan befinne seg et sted uten å ha noen anelse om hvordan han kom dit eller hvorfor han er der, han kan møte en person som tydeligvis kjenner ham og som forteller om fullstendig ukjente episoder.
Like før jul opplevde jeg det selv. Ikke splittet personlighet, riktignok, men å være et sted uten å ane hvordan jeg kom dit eller hvorfor jeg var der. Og hvor var det jeg var? Jo, i en seng på Drammen sykehus. Hendelsen ble besynderlig nok registrert i sanntid på en lydfil av en journalist, og senere beskrevet i en artikkel og i videoformat. I tillegg ble den tidvis beskrevet av meg selv – uten at jeg husker en døyt av det – i sms-er mellom meg og journalisten. Slik må det føles å være en karakter i en roman, har jeg tenkt etterpå. Noen overvåker bevegelsene dine og setter dem inn i en sammenheng du hverken velger eller har kontroll på. Men du gjør deg dine egne refleksjoner.
Forhistorien er denne:
Jeg skulle intervjues av en journalist og en fotograf fra Dagens Næringsliv, jeg og to andre utvalgte var eksempler på folk som «knuser myten om at omstillingsevne er forbeholdt de unge». Vi var fra åtti til åttitre. De to andre hadde nettopp tatt hver sin doktorgrad, jeg hadde doktorgrad fra før, så min «bedrift» var at jeg hadde debutert som forfatter.
De som har lest historien i Dagens Næringsliv (23. mars 2019) har fått intervjuernes versjon, om de synes det er interessant også å lese min, er opp til dem, i Dagsavisen Fremtiden er alle velkomne. Fortellingen er i liten grad fra mitt eget hode, det meste er fra lydfilen som ble tatt opp under intervjuet og fra samtaler med de involverte.
Her kommer den: Intervjuerne kom opp i leiligheten på Union Brygge og begynte intervjuet. Kona var ikke hjemme, det var bare meg og de to fra DN. Til å begynne med gikk alt greit, journalisten spurte, jeg svarte – «krystallklart», var det ordet han brukte – og kom med fornuftige resonnementer. Synes jeg selv.
Etter ca. en halv time skjedde det noe. Jeg begynte å svare vagt og kom med selvfølgeligheter: «Nei, hva kan jeg si?» «Nei, det går som det går». «Vil dere ha kaffe?» spør jeg. Jo takk, det vil de gjerne. Jeg hører meg slamre med skapdører og romstere på kjøkkenet.
På dette tidspunktet har jeg et klart øyeblikk og husker en fortvilet følelse av ikke å vite hvordan jeg lager kaffe. Noe med kaffefiltre, visstnok, men hvor er de, og hvor er kaffen? Jeg kjenner på et udefinerbart ubehag. Så husker jeg ikke mer. Over til lydfilen igjen.
Jeg gir tydeligvis opp den annonserte trakteringen, for jeg hører meg selv spørre igjen: «Vil dere ha kaffe?» kanskje i håp om at de skal si nei, så jeg slipper å bli avslørt. En stund senere spør jeg på nytt om det samme. Nei, det går bra, sier de nå. De har tydeligvis gitt opp de også.
Et kvarters tid til fortsetter det besynderlige intervjuet. Jeg fremstår ikke som en spesielt interessant person og gjentar meg selv flere ganger. Omsider drar de. Herfra er det slutt på lydfilen, nå baserer jeg meg på journalistenes fortelling.
I parkeringskjelleren blir de betenkte. De ringer opp og spør om de skal ta meg med til lege. Jeg sier, tja, det kan vel være en tanke. De spør om de skal ringe kona, nei, jeg vil ikke at de skal uroe henne. Har jeg barn, da? Jeg forteller at jeg har to, men jeg husker ikke hvor de bor. DNs utsendte ringer 113, en av dem kommer opp og henter meg, ambulansen er utenfor.
Underveis gjennom korridorene og undersøkelsene på sykehuset tekster jeg med journalisten, forteller hva som er gjort og skal gjøres, helt logisk og rasjonelt, uten den minste erindring om det etterpå. Sms-ene forekommer meg helt fremmed da jeg senere ser på dem. Etter å ha blitt tildelt en seng på sykehuset ringer jeg selv kona, og hun kommer.
Det totale mørket varte omtrent et halvt døgn, deretter begynner jeg å huske bruddstykker. Jeg googler journalistene for å se hvordan de ser ut. Etter hvert er jeg helt på nett igjen. Morgenen etter er jeg helt klar og blir utskrevet. Episoden ligger imidlertid fortsatt i dypeste mørke og der blir den nok liggende.
Hvis det er leger blant de som leser dette, vil de nå trolig vite hva som hendte. Legene på sykehuset var sikre i sin sak nesten med en gang. Som legmann vil du kanskje foreslå drypp eller hjerneslag? Det var det ikke.
Det var TGA – Transitorisk Global Amnesi. Forbigående hukommelsestap på godt norsk. Det er sjeldent, men i ettertid har jeg hørt om flere som har opplevd det. Hvis noen av dere som leser dette også har det, kan jeg si: Det er helt ufarlig og det kommer ytterst sjelden igjen.
I ettertid har jeg lurt på om det var slik jeg ville vært hvis jeg hadde levd for noen tusen år siden, før vi fikk vår bevissthet. Et menneske med enkle synspunkter, rasjonell nok i sanntid, men med svært liten evne til refleksjon. Var det slik de var på Abrahams tid?