Solidaritet i koronaens tid

Vi kan ikke fortsette som før om Europa skal komme gjennom krisen.

De sosiale, helsemessige og økonomiske konsekvensene av Covid-19-pandemien er store og potensielt katastrofale. Pandemien har rystet det europeiske integrasjonsprosjektet mer enn både flyktningkrisa og eurokrisa i kjølvannet av finanskrisen.

Den første reaksjonen var stengning av grenser og renasjonalisering av produksjon.

Les også: Da verden stengte: Koronakrisen sett fra seks personer i seks ulike land (+)

Det indre marked ble rystet i sine grunnvoller. Når har en del av den nasjonalistiske retorikken fortatt seg. Frihandel og åpne grenser er avgjørende for økonomien i europeiske stater, og det er også klart at så lenge ikke alle er sikret mot smitte, er ingen det.

Krisa kan bare håndteres gjennom internasjonalt samarbeid, noe jakten på vaksine på en slående måte viser.

Statene sprøyter inn store midler. Plutselig forduftet bekymringen for budsjettbalanse og statsgjeld i de internasjonale finansinstitusjonene. På en-to-tre er finanskrisen og sparepolitikken et glemt kapitel. Selv Tyskland, med sin berømte svarte null, om aldri noe budsjettunderskudd, har snudd på flisa. Angela Merkel har også lovet 500 milliarder euro i hjelp til de pandemirammede økonomiene.

I Europa er mye er oppnådd og mye er på spill, også økonomisk.

EU er med sitt 500 millioners marked verdens rikeste frihandelssone. Med de økonomiske avhengigheter som er utviklet i Europa, og med takten kunnskaps- og teknologiutviklingen, er det ingen farbar vei å skru klokka tilbake. De problemer en står overfor som klimakrise og digital revolusjon, krever mer forpliktende samarbeid.

Renasjonalisering vil ikke løse problemer og gjør at alle kommer dårligere ut.

Beregninger av pandemiens konsekvenser har gjort at EU og Tyskland har endret politikk, etter påtrykk fra Frankrike og de andre søreuropeiske statene. Ja, tyskerne har snudd på flisa i den grad at de har kommet Emmanuel Macron i møte i kravet om større EU budsjett og om mer makt til overnasjonale institusjoner. Nå skal det investeres og nå skal lån tas opp i alles navn, og nå skal penger fordeles etter behov, ikke bare gis som lån. Det er enighet om en gjenreisningsplan på 750 milliarder Euro for neste generasjons EU gjennom å låne på vegne av alle medlemsstater.

En ny realitet og et nytt alvor har slått inn over sentrale europeiske politikere. Vi kan ikke fortsette som før om Europa skal komme gjennom dette.

Det snakkes om et Hamiltons øyeblikk i Europa.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Alexander Hamilton var amerikanske finansminister i de formative årene 1789-95, som la grunnlagt for tanken om en føderal regjering som skulle innfri gjelden som statene hadde pådratt seg under uavhengighetskrigen mot britene.

Vi står foran en ny relasjon mellom EU og medlemsstatene, hvor EU-nivået styrkes. Vi har ikke å bare å gjøre med en gjenreisningsplan, men også med nybrottsarbeid, i og med at EU tar et nytt steg i integrasjonen.

Vi kan snart komme til å se et europeisk finansdepartement.

Kommisjonens plan møtte motstand. «Gnierne» med Nederland i spissen ville ikke betale for «søreuropeernes unnlatelsessynder». For mange EU-skeptikere er solidaritet bare mulig i verdifellesskap slik vi kjenner det fra nasjonalstaten. Spørsmålet er om det stemmer, og om ikke søreuropeernes problemer skal sees som et felles-Europeisk problem, all den tid de er medlem av en økonomisk union som har tjent nordeuropeerne godt.

Solidaritet er byggesteinen i ethvert demokratisk samfunn.

Den uttrykker en norm om likt medlemskap og om gjensidighet. Vi må derfor bort fra forestillingen om at solidaritet dreier seg om altruisme, om uegennyttig handling. Solidaritet har å gjøre med å sette seg i andres sted. Det handler om utvidede mentaliteter og er et spørsmål om kollektiv mobilisering.

Solidaritet handler ikke bare om å hjelpe de spesielt rammede, men om endring av politiske forhold som er det er i alles (langsiktige) interesse å gjøre noe med.

Ved å hjelpe andre, kan du ikke bare forvente å bli hjulpet selv, men du hjelper også deg selv. Denne formen for solidaritet sprang ut av den franske revolusjon og la grunnlaget for den demokratiske velferdsstat.

Les også: Hotellene står tomme: – Reiselivet i Oslo trenger utenlandske turister for å redde sommeren

Solidaritet handler ikke om hva som var eller er, men om hva som skal bli.

Det går på å mobilisere for en bedre framtid. Solidaritet handler om å gå samme for å gjøre noe med kriser, urettferdighet, elendighet og undertrykking, om å endre politiske regimer og sosioøkonomiske forhold. Om europeisk solidaritet ikke eksisterer, så må den skapes.

Dagens strid om EU budsjetter kan sees som en kamp om å utvide solidariteten til å omfatte større fellesskap.

Vi står overfor den tredje demokratiske revolusjonen. Etter bystaten og nasjonalstaten, står nå regional sammenslutninger, som EU, for tur. Solidaritet med fremmede må etableres på basis av gjensidig avhengighet og felles sårbarhet. Der er ikke noen prinsipielle grunner til at det ikke skulle være mulig å strekke solidariteten utover nasjonalstaten.

Mange mente jo som kjent at den nasjonale velferdsstaten var umulig.

Eurosonen har brakt landene inn i et skjebnefellesskap. Problemet er at noen taper og noen tjener på det samme økonomiske regimet. Det er et nært forhold mellom solidaritet og politisk rettferdighet. Usolidariske regimer er ikke rettferdige. Et urettferdig regime vil ikke være stabilt og må reformeres.

EUs pengeunionen uten en fiskal union, hvor statene har ansvaret for økonomisk politikk, gjør det umulig for EU å drive motkonjunktur-, enn si omfordelingspolitikk. Uten et finansdepartement blir det vanskelig å være solidarisk.

Når EU nå påtar seg felles gjeldsforpliktelser, og gir ubetinget støtte til hardt rammede, har vi med solidaritet av moderne merke å gjøre. Det er i Tysklands, som det er i de andre medlemsstatenes interesse, at EU lykkes. Det koster, men uten EU vil alle få det verre.

Det kan se ut som om flere ser at solidaritet er en funksjonell nødvendighet. Uten solidaritet kan ikke kriser løses, uten den har Europa tapt.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.