Solen styrer klimaet og mer CO2 gir en grønnere verden

Omtrent samtlige klimamodeller fra en av verdens mest profilerte klimaalarmister Dr. James Hansen, NASA GISS, i 1988, til FNs klimapanel IPCC sin rapport AR4 i 2004 har bommet på virkelig utvikling av global temperatur fordi de har overdrevet betydningen av menneskeskapte CO2 utslipp, ifølge den anerkjente klimaforskeren prof. Judith Curry, Georgia Institute of Technology m.fl., se figur 1 fra Daily Mail. Curry m. fl. mener den siste tids oppvarming hovedsakelig er naturlig, og at vi sannsynligvis går mot kaldere tider nå etter over 17 år med konstant global temperatur, selv om CO2 vil fortsette å stige jevnt med ca. 1 - 2 ppm/år slik CO2 har gjort de siste 60 år. Det er for tiden negativ korrelasjon mellom CO2 og global temperatur (fig. 2), men god korrelasjon med varierende solparametre.

Fig. 1. Virkelig utvikling av global temperatur (sort) og klimamodellenes projeksjoner (kilde Daily Mail).

Fig. 2. Utvikling av global temperatur (blå) og CO2 i atmosføren (rød) med angivelse av korrelasjon (kilde prof. Ole Humlum, UiO, www.climate4you.com)

CO2 er blitt en syndebukk for klimaendringer og uvær, men er egentlig en livsviktig gass, og ingen målinger har hittil kunnet bevise at CO2 vil føre til katastrofal global oppvarming og en fremtidig hypotetisk klimakrise. Selv FNs klimapanel IPCC har i sin siste rapport AR5 nedjustert sannsynligheten for slike konsekvenser (AR5 Chapter 2 om ekstremvær og Table 12.4 om andre konsekvenser). I klimasaken virker det som om mange har glemt elementær naturvitenskap. Det synes som om det er nødvendig med en repetisjon av grunnleggende informasjon om CO2.

Opprinnelig var karbondioksid (CO2) fra tidlig vulkansk aktivitet en av de gassene det var mest av i atmosfæren på jorden for milliarder av år siden. Oksygen var omtrent null. Nå er det bare 0,04 % (400 ppm, milliondeler) CO2 i atmosfæren, hvorav utslipp fra forbrenning av fossil energi er fastslått med måling av karbonisotoper til bare15 ppm (ref. Tom V. Segalstad, UiO). Mye av den olje og gass vi forbrenner stammer fra fossile kilder fra tider da det var mer CO2 i luften enn nå, og vi resirkulerer faktisk denne CO2 nå.

CO2 er næringsmiddel for planter og andre organismer som har sørget for levelige forhold for oss mennesker gjennom fotosyntesen og dannelse av oksygen. Historisk er vi nær et historisk lavmål når det gjelder CO2. Planter vil dø ut under 150 ppm. Planter, dyr og mennesker lever godt i over 10 ganger 400 ppm (sammenlign drivhus som tilsettes 3 – 4 ganger så mye CO2, og høyere grenseverdier for CO2 på romferder).

Matproduksjon i verden har økt i takt med økende CO2, sammen med økt bruk av kunstgjødsel, slik at det egentlig er nok mat i verden, men dårlig fordelt, se fig. 3. Økt naturlig global oppvarming de siste 200 år og derpå følgende øking av CO2 fra varmere hav, sammen med bruk av kunstgjødsel, har i perioden 1961 til 2011 gitt økt matproduksjon. CO2 alene står for en samlet verdiøkning i matproduksjonen på 3,5 Trillioner USD (Dr. Craig D. Idso, CO2 Science, 18/10-13). Det er også blitt mer plantevekst i fjellet, i kalde strøk på jorden og i Sahel-området ved Sahara.

Noen «grønne» tiltak har derimot hatt negativ effekt, slik som bruk av matnyttige planter som f.eks. mais til «biofuel». Biofuel laget av matplanter har ført til økte matpriser, noe som går utover de fattige først. «Grønn politikk» har også ført til høyere energipriser, som også går utover de fattigste først, med dødelig utgang når man ikke har råd til varme eller luftkjøling inne.

Fig. 3. Verdens produksjon av mais, hvete og ris (kilde USDA)

Global temperatur har økt siden siste lille istid, ingen tvil om det. FNs klimapanel IPCC hevder at global temperaturøking på grunn av menneskeskapte utslipp av CO2 startet i 1950-årene. Dermed må oppvarming fra 1800 til 1950 ha vært forårsaket av naturlige fenomen, i likhet med all klimaendring som har vært på jorden siden den ble dannet for 4,5 milliarder år siden. Livet på jorden har vært bedre i varme perioder enn kalde; sammenlign hungersnød under lille istid med korndyrking på Grønland i varm vikingtid. Vi har for tiden et relativt godt klima, og FN IPCC har i sin siste rapport vedgått at det ikke er mer ekstremvær enn tidligere eller at det skal forventes de neste 10 – 20 år (ref. også FN IPCC SREX rapport om ekstremvær).

Det er varierende påvirkning fra solen som har forårsaket naturlige klimaendringer. Havet inneholder 50 ganger mer CO2 enn atmosfæren. I samsvar med naturloven om absorbsjon av gasser i væsker (Henrys lov) har også CO2 i atmosfæren økt som avgassing fra havet ettersom temperaturen har økt siden 1800-tallet. Altså; øking i CO2 følger etter øking i temperatur! Dette er bekreftet av målinger som viser netto CO2-avgivelse fra havene, og analyser fra bl. a. de norske forskerne prof. Humlum, prof. Solheim og dr. Stordahl (internasjonalt anerkjent som "the three wise Norwegiens) og mange fler, men noe forutinntatte FN-tro klimaforskere har neglisjert. Etter 1950 har også utslipp av CO2 fra forbruk av fossil energi bidratt, men bare med ca. 15 av 400 ppm CO2 i atmosfæren. Altså; naturloven Henrys lov tilsier at CO2 følger temperatur, og ikke omvendt. Flere forskere har rapportert at for tiden er havene netto giver av CO2 til atmosfæren (Y. M. Astor et al., Stephen Wilde m. fl.)

Noen få ppm mer CO2 i atmosfæren fra forbruk av fossil energi vil ikke forrykke CO2-balansen nevneverdig. 98 % av mer CO2 vil etterhvert løses i havet, og bare 2 % vil bidra til øking i atmosfæren (ca. 50:1 fordeling). Om havet skulle ta opp noe mer CO2 så reguleres CO2 innholdet i havet av en annen naturlov, nemlig den termodynamiske massevirkningsloven til Guldberg & Waage. Guldberg & Waages lov medfører at havet aldri kan bli surt, da havet inneholder buffersystemer med nær sagt uendelig kapasitet. CO2 i havet vil forbinde seg med ioner av kalsium, magnesium, barium, aluminium, o.a. De felles ut på havets bunn som karbonater (f.eks. CaCO3) og danner kalkstein, kritt, marmor, etc. dersom det blir for mye CO2 i havet. Og dit har tidligere tiders høye CO2-innhold i atmosfæren havnet. På havets bunn ligger opptil flere hundre meter tykke lag av slike bergarter. Eksempler er kalkstein-forekomster ved Ulefoss, Norge, de hvite klippene ved Dover, England, italiensk marmor, og de hvite klippene i egyptisk Sahara. Den vulkanske utgassingenpå land og i havet har ingen oversikt over.

Forsøk på å påvirke CO2-innholdet i atmosfæren gjennom fangst og lagring av CO2 (CCS, carbon capture and sequestration, eks. Jens Stoltenbergs «månelanding») eller «geoengineering» vil på grunn av naturlovene være fånyttes. Dessuten er det vanvittig kostbart å forsøke å redusere CO2 fra utslipp eller luft. Lord Cristopher Moncton (tidligere rådgiver til britisk statsminister Margareth Thacher) har presentert kostnadene for karbonfangst for World Federation of Scientists i august 2012. Basert på FN-modeller og forskjellige klimastrategier fra USA, EU og Australia varierer kostnadene fra ca. 70 til 2000 Trillioner USD for å hindre 1 grad C oppvarming (sjekk 50:1 video project på internett). Nå som FNs klimapanel IPCC i sin siste rapport (AR5) har redusert klimafølsomheten til nesten det halve, må beløpene dobles. Det vil koste mindre enn 10 % av det laveste kostnadsanslaget å bygge infrastruktur som tåler naturlig uvær, og uvær vil uvegerlig komme i fremtiden også. CO2 fangst vil derfor bli som å forsikre en bil verdt under 100 000 kr og betale over 1 million kroner for det. Ikke lurt. Geoengineering er enda dyrere og dessuten tukling med naturen, med uanede konsekvenser.

En viktig forutsetning i IPCC-teorien om «drivhuseffekten» er at atmosfæren gir dobbelt så mye varme som solen til jorden i form av «tilbakestråling» slik at effekten er pluss 33 grader Kelvin (Celsius), ref. «thermal down surface» på 342 W/m2 i IPCC AR5 fig. 2.11 (gjengitt i fig. 4 her), hvor jorden er gjort flat, uten dag og natt og solen «kald», d.v.s. solstrålingen er modellert til bare ¼ av virkelig innstråling på ca. 1360 W/m2 ved toppen av atmosfæren. Dette er gjort for å midle ut energistrømmen over hele jordoverflaten på en gang, mens virkelig stråling treffer bare halve jorden av gangen og med varierende intensitet fra pol til ekvator. Energibudsjett-modellen til FN IPCC strider både mot virkelige forhold, termodynamiske lover om konstant energi og irreversibilitet, og tilsier at atmosfæren bidrar med dobbelt så mye energi som solen.

Modelleringen av at stråling fra et kaldere objekt (atmosfæren) skal kunne varme opp et varmere objekt (jordoverflaten) enda mer strider mot Stefan – Boltzmans fysiske lov om stråling, og er misbruk av matematikk (ref. matematikkprofessor Claes Johnson, KTH i Mathematical Physics of Blackbody Radiation). Dersom det hadde vært mulig at stråling fra et kaldere objekt gir tilbake dobbelt så mye som opprinnelig stråling da hadde det vært mulig å lage en selvforsterkende evighetsmaskin (perpetuum mobile), og jordens energimangel ville være løst. Klimaforskere modellerer faktisk jorden som flat, noe som fører til et uriktig energiregnskap, mens riktig modellering med en rund roterende jord med dag og natt og riktig solinnstråling gir som resultat en naturlig gjennomsnittlig temperatur på jorden med +15 grader C, se fig. 5 (ref. astrofysiker Joseph Postma m. fl.). Atmosfæren virker faktisk avkjølende ved å fjerne og spre overskuddsvarme fra solen.

De globale klimamodellene (GCM), hvis resultat vises i fig. 1, er vesentlig mer avanserte enn energibudsjett-modellen i fig.4, men også GCM har innebygget en forsterkende faktor for CO2 og «drivhuseffekten» fra atmosfæren, og det er nettopp dette som gjør at de feiler i selve «syretesten»; tidens forløp.

Fig. 4. FN IPCC sin modell for globalt energibudsjett (kilde FN IPCC AR5 fig. 2.11)

Fig. 5. En mer realistisk modell av energibudsjettet for jorden (kilde astrofysiker Joseph Postma)

Den uriktige teorien om at stråling fra atmosfæren gir dobbel effekt av solen har sitt utspring i at man retter temperaturmåleinstrument (pyrgeometer) mot atmosfæren og måler en temperatur. Deretter regnes temperaturen om til stråling med Stefan – Bolzmans (S-B) lov (strålingsintensitet proporsjonal med temperaturen i fjerde potens). Men at stråling fra et kald legeme skal kunne varme opp et varmere legeme strider mot et av fysikkens aksiomer (og forutsetning for bruk av S-B) om at varme kun kan overføres fra et varmt til et kaldt legeme og ikke omvendt.

Årsaken til at et kaldt objekt ikke kan varme opp noe som er varmere ligger i varmens natur som energi. Et varmt objekt med høy temperatur har raskere atombevegelser (svingninger) enn et kaldere, altså høyere svingefrekvens og energi. Energi, frekvens og temperatur henger sammen. Et kaldt objekt med lav temperatur, lav frekvens og lav energi har ikke høy nok energi og frekvens til å øke frekvensen på noe som har høyere svingefrekvens fra før. Dette gjelder både ved varmeledning (kontakt), konveksjon (blanding) og stråling. Stråling fra et kaldt objekt (atmosfæren) er relativt langbølget stråling med lav energi og frekvens, og denne lavfrekvente stråling kan ikke øke frekvensen på et varmere objekt (jordoverflaten) simpelthen fordi den lavfrekvente strålingen ikke har høy nok frekvens og energi til å øke den allerede høyere frekvensen i det varme objektet. Effekten av «tilbakestrålingen» i FN IPCC AR5 fig. 2.11 er derfor null, nix nada!

En annen feiloppfatning er at noen ekstra ppm CO2 i atmosfæren (+120 ppm siden førindustriell tid) skal kunne ha slik enorm effekt at klimakatastrofer vil oppstå. Jordoverflaten stråler ut fra en temperatur på i gjennomsnitt + 15 grader C med frekvenser som dekker fra – 50 til + 100 C (bølgelengde 4 – 50 mym). I dette frekvensspekteret dominerer H2O absorbsjon av stråling og overlapper absorbsjonsspekteret til CO2. Ettersom det er over 5 ganger mer H2O enn CO2 så vil 120 ppm ekstra CO2 ha neglisjerbar innflytelse. H2O og CO2 absorberer og sprer også noe innkommende stråling fra solen ut i universet, men det virker jo avkjølende (mindre solstråling når jorden).

Det er heller ikke blitt mer vanndamp som skal kunne øke varmeabsorbsjonen i atmosfæren. FN IPCC antar at mer vanndamp skal forsterke global oppvarming ettersom temperaturen øker, men dette er ikke tilfelle. Nettoeffekten av vanndamp er avkjølende, p.g.a. mer skyer (ref. prof. Richard S. Lindzen, MIT, m. fl.).

FN IPCC antar at total solinnstråling er tilnærmet konstant og kan ikke forklare endringer i temperatur. Det er imidlertid funnet at energirik kortbølget solinnstråling i UV-området kan variere 100 % og denne strålingen trenger lengre ned i havet enn langbølget stråling. Variasjoner i havet påvirker skydannelse og dermed også temperatur (ref. Dr. Roy W. Spencer, leder for UAH temperaturmålingene fra satellitt). Dr. Spencer har forsøkt å måle innflytelsen av CO2 på global temperatur fra satellitt i over 10 år, uten å finne noen effekt.

Klimaforsker prof. Murray Salby har funnet at global temperatur korrelerer meget godt med tidsintegralet av solinnstråling, altså akkumulert varmemengde, og at CO2 i atmosfæren igjen korrelerer godt med tidsintegralet av global temperatur, se fig. 6 og 7. Det er altså solen som styrer global temperatur og klima slik det altid har vært, og økt CO2 er bare en konsekvens av økt temperatur og har ingen virkning, se fig. 8.

Fig. 6. Variasjon i årlig utslipp av CO2 og overflatetemperatur (kilde prof. Murray Salby)

Fig. 7. Global temperatur, akkumulert CO2 målt og beregnet fra naturlige kilder (kilde prof. Murray Salby)

Fig. 8. Global temperatur og solaktivitet korrelerer godt (kilde prof. Peter A. Ziegler)

Det er solinnstrålingen som når jordoverflate og hav som er viktig for global temperatur, spesielt i tropene hvor solen har sterkest solinnstråling. Endringer i Stillehavet og Atlanterhavet har vist seg å korrelere godt med global temperatur (stikkord ENSO El Nino Southern Oscillation, PDO Pacific Decadal Oscillation og AMO Atlantic Multidecadal Oscillation), ref. D'Aleo & Easterbrook, 2010)

Skydekket er bestemmende for hvor mye solinnstråling som når jordoverflaten. Skyene dekker gjennomsnittlig mellom 60 – 70 % av jordoverflaten, og bare en endring på 1 – 2 % kan forklare mesteparten av den egentlig lille endringen i global temperatur på 0,8 C siden siste lille istid (ref. dr. Roy W. spencer, UAH). Fig. 9 viser hvordan skydekket har avtatt siden 1980-tallet, og dette er en god forklaring på global oppvarming på 1980- og 1990-tallet. IPCC påpeker selv for første gang variasjon i solstråling som når jorden i AR5-rapporten kapittel 2.3.3, men tar ikke konsekvensen av denne viktige faktor og ignorerer dette i klimamodellene. Ikke rart at klimamodellene blir feil.

Fig 9. Avvik fra gjennomsnittlig skydekke (kildeInternational Satellite Cloud Climatology Program (ISCCP)).

Mye tyder nå på at utviklingen i aktivitet på solen i form av solflekker at vi muligens går inn i en "ny lille istid" fordi dagens utvikling i solflekkaktivitet ligner mye på aktiviteten under siste lille istid, se fig 10. Muligens kan global temperatur falle > 1 C innen år 2100. Det vil desverre ikke hjelpe å øke CO2-utslippene.

Mer om at klimaskremslene er feil her https://db.tt/IeUNsnO8 .

Fig. 10. Utvikling i TSI (total solinnstråling) og solflekkaktivitet tyder på at det går mot kaldere tider (kilde solfysiker H. Abdussamatov).

«Føre var»

Naturlige klimaendringer og uvær vil fortsette slik det alltid har gjort. Det vil ikke hjelpe å redusere CO2 med 50 milliondeler til 350 ppm, som før 1980 (dr. James Hansen, NASA GISS anbefaling). Det er overtro. Det beste «føre vær» - tiltaket vil derfor bli å tilpasse seg og redusere konsekvensene av uvær, flom etc. ved å bygge bedre infrastruktur som veier, flomvern, moloer, bygninger etc., noe som faktisk president Obama, USA, nylig har tatt initiativ til.

Petter Tuvnes

Siv.ing. og klimarealist