Erna Solberg. FOTO: FABRIZIO BENSCH/NTB SCANPIX

Solbergs parlamentarisme

Statsministeren må snart vise at hun er sjefen i regjeringen.

Tidligere statsråd Matz Sandman (Ap) har på en humoristisk måte vist at parlamentarisk praksis endrer seg med statsministrene. Den klassiske parlamentarismen, Sverdrups parlamentarisme, lyder slik: Regjeringen må ha Stortingets tillit. Bortens parlamentarisme: Æ hadd itj’ tillit tel rægjæringa mi. Willochs parlamentarisme: Stortinget bør ha full tillit til at jeg alltid har rett. Brundtlands parlamentarisme: Stortinget har inntil videre regjeringens tillit. Jaglands parlamentarisme: Jeg vant, forsvant, og har tillit til at jeg kommer igjen. Stoltenbergs parlamentarisme: Regjeringen har alltid flertall, så vi trenger ikke Stortinget.

Vi vil foreslå dette om Erna Solbergs holdning til parlamentarismen: Frp kan gjøre som partiet vil, så lenge jeg får sitte som statsminister.

Solbergs parlamentarisme har fått utfolde seg mange ganger i Erna Solbergs fem år som statsminister. Statsminister Solberg har akseptert at Frp har hatt en politikk som regjeringsparti og en annen politikk utenfor regjeringen. Frps stortingsgruppe har vært en meget upålitelig støttegruppe for den regjeringen partiet er med i.

Torsdag slo Solbergs parlamentarisme ut i full blomst. Da opplevde vi det enestående i vår parlamentariske historie, at regjeringspartiet Frp innkalte utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) på «teppet» i Stortinget for å refse henne for regjeringens beslutning om å slutte seg til FNs migrasjonsplattform. Frp uttrykte i praksis mistillit til utenriksministeren da partiet la fram forslag om å «avvise norsk tilslutning til FNs migrasjonsplattform».

Høyre forsvarer Frps mytteri med at det også var dissenser i den rødgrønne regjeringen. SV tok for eksempel dissens på Stoltenberg-regjeringens tilstramninger i asylpolitikken. Men SV gikk ikke i Stortinget hardt ut mot regjeringen. SV holdt seg også på matta, det vil si at de gikk ut på plenen utenfor Stortinget, da SV i begynnelsen på Stoltenberg-perioden fant grunn til å lufte sin misnøye med utenrikspolitikken.

Statsministeren må snart vise at hun er sjefen i regjeringen. Solberg kan ikke tillate Frp å reise opprørsfanen mot regjeringen i stortingssalen.