Solberg samler på vrak

Venstresiden er styrket.

Det kan i ettertid bli skrevet om KrF og Venstre at da de gikk inn i Høyre/Frp-regjeringen Solberg, gikk de ut av norsk politikk. Gjennomsnittet av alle de nasjonale meningsmålingene i desember, som foreligger nå fra Poll of polls, viser at både KrF og Venstre er i dyp krise. Begge ligger under sperregrensen med 3,6 prosent i oppslutning.

Hadde dette vært valgresultatet ville KrF blitt et regionalt parti for Sørlandet og en del av Vestlandet. Venstre hadde trolig måttet nøye seg med å være et marginalt parti for hovedstadsområdet. Deres rolle som nasjonale partier og regjeringspartier hadde vært over.

En regjering av Høyre, Frp, Venstre og KrF hadde tapt stortingsvalget med snittallet for desember. De fire hadde bare fått 75 representanter. Det er KrF og Venstre som svikter totalt på borgerlig side. Man kan jo spørre hvorfor Erna Solberg egentlig vil ha Venstre og KrF med i regjeringen. Det er jo to synkeminer.

Jonas Gahr Støre hadde kunnet danne en flertallsregjering av Ap, SV og Sp med dette resultatet. Til sammen har de 85 representanter. Rødt er inne med åtte representanter og MDG får en representant på Stortinget. Det gir et solid rødgrønt flertall på 94 representanter. Venstresiden har med andre ord styrket seg betydelig siden stortingsvalget. Det er først og fremst Sp, SV og Rødt som holder venstresiden høyt oppe. Ap har hatt vekst gjennom hele høsten, men i desember går partiet ett prosentpoeng ned til 27,7 prosent sammenlignet med november. Aps tilbakegang i desember er overraskende med tanke på stormene rundt Erna Solberg. Støres parti burde ha vokst nå som Solbergs tidligere gode rykte har krympet.

Statsminister Solberg har hatt et dårlig år. «Stjerna har slokna». Erna Solberg var åtte stemmer fra å miste statsministerjobben på KrFs landsmøte. Det var hennes desperate og kyniske abortutspill som reddet taburetten. Solbergs spill med abortloven var ikke en statsminister verdig. Ikke hadde hun dekning i regjeringen eller i sitt eget parti for å love Ropstads høyrefløy forhandlinger om abortlovens paragraf 2c. Helt siden 1980-tallet har det vært solid flertall for loven i Stortinget. Velgerne slutter massivt opp om den. Solberg lekte med ilden da hun lokket KrFs høyrefløy med paragraf 2c. Ropstad og Bollestad bet på. Det kommer de til å angre på.

Statsministeren trynet skikkelig da hun lot Sylvi Listhaug få drive sitt forsvar i offentligheten og i Stortinget for sitt avskyelige Facebook-innlegg. Hadde ikke Listhaug gått av som statsråd, hadde Stortinget tvunget henne til å gå av på mistillit. Statsminister Solberg hadde da fulgt med på flyttelasset. Statsministeren feilet også med sin arrogante opptreden da Stortinget behandlet objektsikringssaken. Flertallet filleristet henne. Hun overlevde mistilliten, men må leve med et ødelagt omdømme for sin elendige håndtering.

Solberg når sitt mål om å samle alle de fire borgerlige partiene under sin paraply. Det skjer ikke med dyktig diplomati slik Høyre-høvdingen John Lyng fikk til på 1960-tallet. Solbergs regjeringsutvidelse skjer etter interne oppgjør i Venstre og KrF som har splittet partiene og jaget deres velgere på flukt. I 1983 satt Kåre Willoch med en ferdigskrevet regjeringserklæring og bare ventet på at Sp og KrF skulle banke på hans dør. De kom, banket på, slapp inn og skrev under på Willochs erklæring. Det var en elegant gjennomført utvidelse av regjeringen Willoch.

Erna Solberg, derimot, skal inn i lange og harde forhandlinger med to politiske vrak, KrF og Venstre, og et misfornøyd Frp som ikke ønsker enda et «tulleparti» om bord. KrF og Frp har kommet med krav til en ny regjeringsplattform som viser at de to partiene står milevidt fra hverandre. Ett av de to partiene må gi etter så det virkelig svir. Det blir neppe Frp. Siv Jensen har makt. Hun kan forhandle ut fra styrke. Kjell Ingolf Ropstad har ingen styrke. Bare avmakt.

Oppsiden, blir det hevdet, er at mindretallsregjeringen blir til en flertallsregjering. Det blir enklere å styre. Kanskje. Lyngs store oppfinnelse, Borten-regjeringen, gikk etter noen år i indre oppløsning. Per Borten klaget over hvor tungt det er å bære staur som begynner å sprike. Erna Solbergs staur spriker før hun har begynt å gå.