Snowden er en helt: flere frihetshelter takk

Edward Snowden ofret en lysende karrière som veldig mange ville misunnet ham og ønsket seg. Men Snowden ville ikke leve i en verden som var slik han så utviklet seg, og derfor gjorde han det han gjorde. De fleste av oss lever videre ved ikke å stikke hodet så langt frem i frykt for å miste jobben.

Det er i disse dager fire år og fire måneder siden Edward Snowden dro fra sin godt betalte jobb på Hawaii til Hong Kong. Hvor mange ville gjort det samme for å gi en statsmakt ute av kontroll et tilsvarende slag for baugen?

Det kan man forsåvidt ikke forvente. Men det er påfallende hvor mange som lar være å gjøre bare en liten brøkdel av det Snowden gjorde, bare på grunn av en liten risiko for at et eller annet skal skje med ens karrière. Det er mye man kan gjøre hvis sannsynlige konsekvenser er langt, langt mindre alvorlige enn å bli sittende i Moskva med inndratt pass og verdens mektigste militærmakt på nakken. Men folk lar rett og slett være.

Hva er det? Har de gjort seg for avhengige av sin arbeidsgiver? Lar de seg presse av den politiske korrekthet? Eller er det rett og slett bare for behagelig å flyte med strømmen?

Jeg skal ikke dømme andre for de valg de gjør for sine liv. Det er deres liv, og det er de som må bære konsekvensene av sine valg.

Men det er noen som driver frykten også. Nå til dags har vi såkalte «Social Justice Warriors» som driver heksejakt på folk med «uakseptable» meninger, ved blant annet å presse på gjennom sosiale medier for at ingen må gi dem noen form for levebrød.

Nylig ble James Damore sparket fra Google for et notat der han ganske nyansert ga uttrykk for at det burde være åpent for flere synspunkter når det gjelder kjønn og yrkesvalg. Det er mulig at alle som er ute efter å «ta» Google på juridisk vis på dette området, kan ha bidratt til sparkingen. Google kan ha sett dette som at de i James Damore fikk et altfor sterkt kort.

For mange år siden, da Karl Glad var administrerende direktør i NHO, uttalte han om noen mannlige studenter som hadde sagt at de ønsket seg (frivillige) hjemmeværende koner, at han aldri ville ansatt noen slike.

Det vil selvfølgelig alltid være et spørsmål om rett tid, sted og form for å gi uttrykk for et synspunkt. Men det bør finnes tid, sted og form for å gi uttrykk for dem. Noen har bidratt til å bygge opp en kultur av frykt for å si hva man mener. Og noen bidrar til å vedlikeholde denne og bygge den videre opp.

Det er prisverdig når noen setter hele sin fremtid på spill for å fortelle resten av verden om overgrep. Det er en stor heltegjerning. Av de fleste kan det ikke forventes.

Men mange burde kunne bidra med heltegjerninger i større eller mindre grad.

Selv har jeg utgitt bok, en antologi med ti skribenter, der vi setter spørsmålstegn ved om Grunnloven og demokratiet virkelig gir oss frihet. Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender? er blant andre med forfatter Nina Karin Monsen, tidligere konkurransedirektør Egil Bakke, som denne måneden fyller 90, og den svenske samfunnsdebattanten Johan Norberg.

Dette er mitt bidrag. Jeg vet at jeg har ofret langt mindre enn helten Snowden. Jeg vet at jeg har tatt langt mindre risiko enn Snowden. Jeg vet at mitt bidrag sannsynligvis har langt mindre betydning enn Snowdens.

Det er allikevel et bidrag som jeg mener vil ha stor betydning for samfunnsdebatten i Norge. Og jeg håper at det er mange andre også som vil gi sine store og små bidrag i kampen for frihet fremover.


Illustrasjon fra Flickr.