Småpenger og store ord

Vi ber om planer for at våre menneskerettigheter skal bli oppfylt, men ser et veikart for utenforskap.

Tenk om vi levde i et samfunn der mange ikke fikk delta på lik linje med andre. Der noen mennesker ikke fikk komme inn på skoler, i butikker, teater og museer.

Der noen ikke fikk bestemme når de vil stå opp om morgenen og legge seg om kvelden.

Der noen måtte velge mellom å få ta seg en dusj om morgenen, eller å være med venner om kvelden. Der noen ikke fikk ta buss, tog eller trikk.

Eller et samfunn der noen ikke fikk bestemme selv hva de vil fylle fritiden sin med, og hvor ofte de vil forlate hjemmet sitt.

Og om de forlot hjemmet sitt fikk de ikke lov til å krysse kommunegrensa. Tenk om vi levde i et samfunn der man har menneskerettigheter på papiret, men ikke i dagliglivet.

Tenk om man hadde rettigheter, men ikke fikk dem innfridd?

Mange lever i det samfunnet. I Norge. I dag. Vi funksjonshemmede er ikke del av det store VI-et, som vi liker å tenke at Norge er. En av grunnene er dårlig tilgjengelighet.

En annen, enda viktigere grunn, er holdningene vi møter. Som at «de bør ta til takke med det de får», og at det «ikke er så farlig med dem».

Folk vil ikke tro at det er så ille – faktum er at Norge har fått kritikk av FN for alvorlige brudd på funksjonshemmedes menneskerettigheter.

FN påpeker også at det er systematisk diskriminering som skjer. Kritikken kom i mars i år, men dette er ikke nytt for oss. Vi har kjent det på kroppen i årevis og sagt fra like lenge.

Det betyr mye for oss å få dette anerkjennende blikket utenfra. Og FN sier også, som oss, at det menneskesynet vi er utsatt for, er kjernen i problemet.

Vi blir sett på som pasienter og tjenestemottakere. Vi blir beskrevet som lenket til rullestolen. Folk synes synd på oss, fordi kroppene våre er annerledes.

Det finnes også andre historier om oss. Hvis vi lykkes, eller – det skal faktisk ikke mer til enn at vi gjør helt vanlige ting, som å ta bussen eller gå på jobben – så blir vi fortalt at vi er flinke, vi blir brukt som inspirasjon. Sjelden opplever vi å bare bli sett som OSS.

Som mennesker med tanker, drømmer, håp, og de samme grunnleggende behovene som et hvert menneske har.

I Norge har alle innbyggere en rett til livsutfoldelse og deltakelse, til skolegang, arbeid, sosiale felleskap, kultur og demokratiske arenaer, til selvbestemmelse, trygghet og fravær av forskjellsbehandling, overgrep og vold.

Men for oss gjelder denne retten bare på papiret.

Det er på tide å våkne nå. Når vi blir satt på sidelinjen, er det ikke bare et problem for oss, men for samfunnet som helhet. Vi er mange – 15 prosent av den norske befolkningen. 64 prosent av oss fullfører ikke videregående skole, og over halvparten av oss står utenfor arbeidslivet.

Det får konsekvenser når vi holdes utenfor.

I dag er det den internasjonale FN-dagen for funksjonshemmedes menneskerettigheter. Vi skulle ønske det var unødvendig å bruke denne dagen til å dele innlegg som dette.

Vi ville helst ha skrevet med stolthet om norske grunnskoler som var tilgjengelige for alle. Vi ville ha skrevet om butikker, teater, og museer, tog og trikker der alle var velkomne.

Vi ville delt med verden hvordan vi var sjef i eget liv, og kunne delta i skole, arbeid og fritid.

I stedet må vi skrive om at det må tas grep for å forandre samfunnet. For det vi ser, er politikere som fortsetter å la denne uretten skje.

Det vi hører, er politikere som sier at de skal ta affære, men inviterer til dugnad og serverer småpenger og store ord. Samtidig som de tar med den andre hånden, gjennom stadige kutt og en perforering av sikkerhetsnettet for de som har trygdeytelser som livsgrunnlag.

Fordommene blir ikke mindre – tvert imot hører vi stadig oftere en undertone av den sterkestes rett. Vi ber om planer for at våre menneskerettigheter skal bli oppfylt, men ser et veikart for utenforskap.

Norske politikere må ta innover seg at det å holde oss utenfor, er diskriminering. Det er ikke vi som trenger å bli reparert for å kunne delta, det er systemet som må fikses.