Smaker av arroganse

Det sniker seg inn en følelse av at utviklingen har løpt fra Kjell Roland og Øyvind Eggens perspektiv.

«Vi må rense bistanden for formynderskap. Vestlig bistand må tilpasses den nye tid». Denne kraftsalven kommer fra Kjell Roland, direktør i Norfund, i et innlegg i Dagsavisen (24/12). Men er dette ny innsikt?

Bakgrunnen for Rolands innlegg er at han, sammen med bistandsforsker Øyvind Eggen, har skrevet boken «Western Aid at a Crossroads - the End of Paternalism». Her argumenterer de for at bistanden har mistet bakkekontakt.

Det er grunn til å ta kunnskapsrike aktører som Roland og Eggen på alvor. Det sniker seg likevel inn en følelse av at utviklingen har løpt fra deres perspektiv. Det var svært relevant for 10-15 år siden, med strukturtilpasningskrav og ovenfra-ned-holdninger. Men mye av dagens internasjonale utviklingsbestrebelser har kommet lenger i erkjennelse og praksis enn det de to herrer hevder. Ifølge Rolands innlegg er det nå Kina og andre asiatiske land som framstår som forbilder. Videre er verken våre utviklingsmodeller eller institusjoner spesielt etterspurte i kampen mot fattigdom. Det er en påstand jeg stiller meg undrende til, i et utviklingsperspektiv som har hele samfunnet som fokus. Også Kina er mer demokratisk i dag enn bare for 20 år siden. Det kan argumenteres med at det er én av grunnene til at de vokser.

Også medforfatter Øyvind Eggen har uttalt seg til pressen om disse spørsmålene, for eksempel i Vårt Land (27/11). Han sier at Norge må begynne å behandle bistandsland vi samarbeider med som likeverdige. Gjør vi ikke det? Norge blir ofte beskyldt for nettopp det motsatte, at vi er for «snille». Eggen har videre regnet ut at bare en fjerdedel av norsk bistand har gått til å fremme vekst opp gjennom årene. Men fremmer ikke utdannelse, helse og støtte til småbønder vekst også, gjennom friske og oppegående borgere? I et intervju sier Roland at kursing av fattige folk i vestlige idealer er bortkastede penger. Norsk bistand er ren seminarvirksomhet, hevdes det.

Det går selvsagt norske penger til kapasitetsbygging av deler av statsapparatet i utviklingsland. Mange afrikanere synes det er viktig. Det går også penger til å bygge opp kapasitet i sivilsamfunnsorganisasjoner for at de skal kunne holde egne politikere i ørene. Det er kanskje ikke alle politikere i utviklingsland like interessert i? At Roland og Eggen ikke er det, er mer oppsiktsvekkende. Men denne og annen type kapasitetsbygging er likevel ikke uten fallgruver, især på grunn av spekulasjon i kostgodtgjørelser og lignende. Noen ganger blir resultatene magre. Å skape en god balanse her er derfor noe vi alle må bestrebe oss på å få til. Kapasitetsbygging er helt essensielt i utviklingsarbeid. En av de største feilene bistanden har gjort de siste 50 årene, er at den ikke forsto at det ikke var nok kapasitet blant bistandsmottaker til å gjennomføre gode intensjoner og tiltak. Kapasitetsbygging er derfor ikke isolerte tiltak, men må settes i et større utviklingspolitisk sammenheng, som tjener enkeltindivid, et mer utviklet næringsliv og statsfinansene.

Roland går lenger: Han vil ikke at vi skal stille krav til kjønnsbalanse, minoritetsrepresentasjon og miljøprofil i hver eneste liten fillesammenheng, som han selv sier. Nei, det er mulig at dette gjør livet vanskelig for enkelte av Norfunds store prosjekter og at ting tar lengre tid. Her kreves det smidighet, det er jeg enig i. Men å hoppe bukk over det, smaker av arroganse. Bistand og utvikling er krevende, spennende og viktig. Historisk har bistand vært del av en hegemonistisk utenrikspolitikk. I dag har vi tross alt kommet lenger. Det er derfor grunn til å ta utenriksminister Børge Brende på alvor når han sier at han arbeider aktivt for en verden uten fattigdom fra 2030. Det krever likeverdig samarbeid. Verdenssamfunnet skal nå inn i en arbeidsdugnad for å jobbe fram nye bærekraftsmål etter 2015. Bistand vil fortsatt være del av dette arbeidet, godt tuftet også på en rekke vestlige idealer. Og en god del seminarer.