Spørsmålet er høyst aktuelt etter Trumps utrolige opptreden på dagen etter mellomvalget 6. november. Her ser vi at presidenten selv orkestrer sitt selvmord under en halvannentimes pressekonferanse på Det hvite hus. Her klarer mannen å demonstrere på punkt etter punkt hvor ufattelig dårlig skikket han er som en demokratisk leder. Ved å påstå på en ytterst pinlig måte, i både stil og innhold, at alt som hadde gått bra ved valget var takket være hans personlige innsats, mens alt som hadde gått galt utelukkende skyldtes folks manglende vilje til å gjøre som han selv hadde sagt, avslører han en egomanisk verdensanskuelse av verste slag.
Men Trump var ikke fornøyd med bare å lovprise seg selv. Han måtte aktivt forsøke å "disiplinere" andre, først og fremst journalistene som var tilstede på pressekonferansen. Verst gikk det ut over CNNs faste korrespondent på Det hvite huset, Jim Acosta. Acosta prøvde å stille noen enkelte spørsmål angående Trumps uttalelser om "invasjonen" av emigranter fra Mellom-Amerika. Presidenten svarte ved først å si: "La meg lede landet, du kan fortsette å lede CNN". Deretter gikk Trump over til et språklig angrep på personen Acosta som savner sidestykke i USAs historie. Bl.a. sa Trump at: "CNN burde skamme seg over å ha deg ansatt hos dem. Du er en uforskammet og forferdelig person. Sett deg ned og gi fra deg mikrofonen".
Etter pressekonferansen ble det kunngjort fra Det hvite hus at Acostas sertifisering som journalist ved Det hvite hus var trukket tilbake. Han vil ikke ha tillatelse til å delta på framtidige pressekonferanser. CNN har besvart Trumps opptreden og "forbud" med å saksøke presidenten og hans stab for å bryte grunnlovens beskyttelse av pressefrihet. Søksmålet er det første av sitt slag i historien, og markerer et nytt konfliktnivå mellom presidenten og media. Det må også påpekes at i løpet av den samme pressekonferansen, og senere på dagen, kom Trump med sterkt nedsettende uttalelser overfor tre forskjellige svarte kvinnelige journalister.
Vekslingene mellom presidenten og journalistene – dagen etter et meget viktig valg – viser klart at Donald Trump bryter med alle tidligere formaliteter og standarder for en presidents oppførsel. Slike stilbrudd har på mange måter vært en vesentlig del av Trumps strategi om å stemple pressen i USA som en "folkefiende". Det som skjedde dagen etter valget er imidlertid mer enn et "utspill" i Trumps TV-inspirerte populisme. Presidentens opptreden avslører en leder i sterk personlig "ubalanse". Episodene markerer en overgang fra "billig" og kalkulerende politisk adferd til ukontrollerte personlige reaksjoner.
For oss som har fulgt med Trump over lengre tid er en slik adferd ikke det minste forbausende. For nøyaktig to år siden skrev jeg følgende om Trump som nyvalgt president: "Alle spådommer om hva som kan skje i amerikansk politikk framover er ren spekulasjon. Det eneste vi vet er at mannen som skal overta Det hvite hus i januar neste år (2017) har forfektet verdier og standpunkter som er klart antidemokratiske i karakter. Videre vet vi at han aldri har måttet stå til ansvar for sine handlinger overfor andre enn seg selv og rettsvesenet - m.a.o. en eksepsjonelt snever skolering i demokratiske prinsipper og politisk kultur (Nye meninger 9.11.2016)."
Så lenge Donald Trump kan opptre som den bøllete, opinionerte og udemokratiske personen han er – uten å bli i møtesagt eller avslørt – klarer han å holde fasaden. Fjerner man disse betingelsene kommer imidlertid mannens frustrasjon og aggregasjon klart til syne. Og poenget mitt er at det til syvende og sist blir slike offentlige "avsløringer" som vil felle ham.
Situasjonen ligner den som er beskrevet av forfatteren Herman Wouk i romanen "Mytteriet på Caine" (1951). Hovedpersonen i boka er Philip Francis Queeg, kaptein på et US marinefartøy under den andre verdenskrig. Queeg mister kontroll over seg selv under en krigsaksjon til sjøs, og blir utsatt for et mytteri. Handlingen resulterer i krigsrett, der forsvareren for de som ledet mytteriet skjønner at den eneste måte han kan overbevise juryen om sine klienters uskyld er å få Queeg til å bryte samme under rettssaken. Altså ved å skape en situasjon i selve rettsalen der Queeg selv viser overfor juryen hvorfor mytteriet var nødvendig.
Situasjonen med Trump kan bli helt parallell. Etter alt å dømme blir han stilt for riksrett i løpet av 2019. En slik anklage kan gjøres ved et enkelt flertall i "Huset". Da går saken til Senatet, der det kreves 2/3 flertall for å finne presidenten skyldig i brudd på Grunnloven. Hittil har Republikanerne vist seg villige til å tåle hva som helst fra Trump, slik at 2/3 flertall virker lite sannsynlig. Men det er her muligheten for et "Queeg øyeblikk" kommer i spill. Under normale historiske forhold ville dokumentasjonen av "forbrytelser mot Grunnloven" være nok til å fjerne Trump. Men under dagens radikalt splittete og uforsonlige partisystem, må noe spesielt skje om mange nok republikanere skal "krysse linjen" og stemme imot ham. Flere tilfeller av Queeg-aktig adferd fra Trump kan imidlertid være nok til å vende Senatet mot ham.
I så fall ville Trump bli "historisk" av helt andre grunner enn egoisten Donald hadde forestilt seg. Richard Nixon ble felt av sin egen stemme. Men det var på bånd fra Det hvite hus. Donald kan bli felt for å ha "skutt" seg selv for åpen scene. Ikke bare på gaten i New York, men foran TV-kameraer og mikrofoner i Washington, Paris, Florida, Cleveland, osv, osv, osv – og selvfølgelig via Twitter overalt! Selv om folk fra Trumps "base" synes slik adferd er helt OK, er det lite sannsynlig at et flertall av republikanerne i Senatet vil mene det samme. For mange av disse ville tanken om en overgang til "President Pence" være en grei og ideologisk trygg alternativ.