Slutten på 115 års ydmykelse

Når Cuba er fjernet fra USAs terrorliste, gjenstår avviklingen av Guantánamo-basen.

Den virkelig avgjørende setningen under de historiske møtene mellom Obama og Castro i Panama denne helga, kom under Obamas pressekonferanse ved slutten av toppmøtet, etter en times direkte samtale med Castro: «Vi er ikke ute etter å endre regime. Uttalelsen må forstås på bakgrunn av den doktrinen USA i 1901 formulerte som fødselshilsen til Cubas uavhengighet fra Spania, kodifisert gjennom den såkalte Platt Amendment, som nettopp ga USA ensidig rett til å gripe inn på Cuba om USA så sine interesser der truet. Obamas uttalelse i Panama, som overskrift på den normaliseringsprosessen som nå pågår, må forstås som en endelig avvikling av den «plattismen» som har definert forholdet mellom de to landa helt siden Cuba opphørte å være koloni.

Plattismen, eller anneksjonismen som den ofte blir kalt på Cuba, har vært selve kreftsvulsten i dette forholdet i alle disse 115 åra, omtrent like lenge som Norge har levd uten unionsveldet. Det etablerte selve hovedkonflikten i cubansk politikk i republikkens første seksti år, fram til revolusjonen. Kampen mot denne politiske tvangstrøya var også hoveddrivkraften bak revolusjonen. Det har under hele Castro-epoken vært hovedkilden til den kalde krigen som har eksistert i Florida-stredet: USAs selvbestaltede regimekrav til Cubas regjering og rettferdiggjøring av alt fra invasjonsforsøk til embargo eller blokade, som har vært de to lands respektive navn på isolasjonspolitikken. Men kreftsvulsten har i alle disse åra også bedervet politikken internt på Cuba, brukt for alt den er verdt av regimet og dets motstandere. På den ene side har USAs politikk for regimeendring vært brukt for å rettferdiggjøre alle begrensninger i sivile og politiske rettigheter på Cuba, og på den andre siden har store deler av system-opposisjonen i Havanna og Miami sett det som naturlig å be om USAs hjelp til å styrte regimet, hvilket igjen har kunnet brukes av regimet som begrunnelse for å fraskrive dem enhver legitimitet.

Konflikten kom tydelig til uttrykk under toppmøtet i Panama da det nærmest kom til gatekamper mellom de to former for cubansk «sivilsamfunn» som var til stede: motstandere og tilhengere av det cubanske regimet. De første beskrives av de siste som «leiesoldater» og «terrorister», akkurat som den avgjørende skillelinjen for legitim kritikk internt på Cuba har gått mellom de som mottar støtte fra USA og forsvarer USA-blokaden, og de som ikke gjør det. Det tragiske med dette «sivilsamfunnstoppmøtet» var at moderate systemkritikere på Cuba, de som ønsker dialog mellom alle parter for å gjenreise en helhetlig nasjon i den prosessen som nå pågår, ble nektet å delta med fulle rettigheter og dermed trakk seg fra hele arrangementet. Disse gruppene, koordinert av tankesmia Cuba Posible, som blant annet får norsk støtte, trengs nå mer enn noensinne i den nye cubanske nasjonsbyggingen som endelig kan komme i gang etter plattismens begravelse, nettopp for å bygge ned den destruktive total-polariseringen av det cubanske samfunnet.

Det tar selvfølgelig tid for å få en slik fredelig sameksistens til å sette seg i det bilaterale forholdet USA-Cuba og internt i det cubanske samfunnet. Kritikken fra motstanderne av Obamas nye linje i Kongressen har framfor alt dreid seg om at USA har oppnådd for få innrømmelser – nettopp om regime-endring. Dette er for så vidt logisk, ettersom embargolovene etter sitt formål først kan avskaffes når Castroene ikke lenger sitter ved makten i Havanna. Etter første forhandlingsrunde uttalte USAs sjefsforhandler Roberta Jacobsen – kanskje i en forsnakkelse? – at USAs strategiske mål om forandringer på Cuba fortsatt var det samme, at det bare var taktikken som var endret. De uforsonlige regimemotstanderne på Cuba har argumentert på samme måte, med krav om at Obama må presse hardere på for å endre – i realiteten styrte – regimet. Med dette som begrunnelse sluttes den onde sirkelen med arrestasjoner og trakassering.

Håpet er at Obamas linjeskifte kan bryte denne onde sirkelen. Den personlige tillitsbyggingen mellom de to lederne som ser ut til å ha begynt i Panama, er en viktig forutsetning for videre normalisering. Raúl Castro karakteriserte i sin tale Obama som en «ærlig mann». Det må jo bety at han har tillit til Obamas løfter, ganske annerledes enn storebror Fidel som i sin første kommentar til normaliseringsprosessen sa rett ut at han ikke hadde tillit til USAs politikk.

Det er i lys av denne forskjellen mellom de to Castro-brødrene at slutten på «plattismen» nå vil testes i praksis. Når Cuba er fjernet fra USAs terrorliste, gjenstår framfor alt selve hovedsymbolet på denne historiske politikken: avviklingen av Guantánamo-basen. Det er liten tvil om at Obama gjerne blir kvitt basen og fangene som holdes der, og det ville utvilsomt innebære et stort bidrag til å få slutt på fiendskapet. Det neste harde punktet i forhandlingene framover ble formulert slik av Cubas utenriksminister Rodríguez etter å ha vært til stede under samtalen mellom de to presidentene: «fullstendig eliminering av de USA-programmene som påfører det cubanske folket skade og som har til formål å endre landets økonomiske, politiske og sosiale system». Her ligger nok djevelen i detaljene. Men hovedsaken er at USA må slutte å finansiere oppviglere, og Cuba må slutte å trakassere meningsmotstandere som da ikke lenger godt kan avfeies som fiendtlige agenter.

Om Obama holder sitt ord, og Castro går i ærlig dialog med hele det cubanske folket om hvilket land han skal overlate til neste generasjon når han trekker seg i 2018, vil begge statslederne virkelig ha skrevet historie denne helgen.
USA må slutte å finansiere opp­viglere.