Slik Nasjonal transportplan burde vært

Skal vi legge enda mer til rette for en vekst i vei- og flytrafikken, eller skal vi tørre å vri transporten over i mer miljøriktige spor? I morgen legger regjeringen fram den nye nasjonale transportplanen (NTP). Den hadde sett slik ut, dersom regjeringen hadde vært modig nok til å lage en transportplan som tar Norge inn i framtida:

Jo mer vi vi reiser og frakter ting, desto større påkjenning blir det for natur og klima. Transportplanen må derfor stimulere til samfunnsplanlegging som gjør oss mindre avhengig av transport. Staten må prioritere utbygging av sykkelveier, jernbanen og annen kollektivtransport i byer, tettsteder og regioner som fører en god arealpolitikk og viser at de gjør sitt for å begrense trafikken. Grønn omstilling må gjøres på alle nivå. Transportplanen må bidra til at både kommuner, regioner og staten trekker i samme retning.

For å oppnå dette må planen stille krav til de større byene om at veitrafikken reduseres, og at det for resten av landet settes et nullvekstmål for veitrafikken, som all samfunnsplanlegging må forholde seg til.

Det betyr også at Statens vegvesen og veiselskapet Nye Veier må tenke annerledes. De kan ikke lenger basere sine planer på at det skal bli enda flere person- og lastebiler på veiene. Behovet for nye firefelts motorveier vil derfor reduseres til nesten null. Pengene kan omprioriteres, slik at det blir flere og bedre sykkelveier og økt kollektivsatsing. Både vei og bane må få mer til vedlikehold, rassikring og trafikksikkerhetstiltak – i hele landet. Dette er god distrikts- og miljøpolitikk, framfor å bruke store summer på firefelts motorveier, som gir mer biltrafikk, mindre gods på bane og store inngrep i natur, friluftsområder og matjord.

Jernbanen trenger et kraftig løft, for å gjøre toget konkurransedyktig mot bil, fly og trailer. Men det hjelper ikke å bare øse ut penger. Staten må stille krav til kommunene, slik at investeringene får større samfunns- og miljønytte. Det skjer blant annet når kommunene driver god by- og tettstedsutvikling. Samtidig må ikke staten lenger slå beina under sine egne jernbaneinvesteringer gjennom å bygge motorveier parallelt. Det er på tide med en transportplan som gjør reelle prioriteringer.

Teknologi er viktig for å omstille transportsektoren. Nye, digitale hjelpemidler gjør det mer attraktivt å jobbe eller bli underholdt om bord på buss og tog, og det blir lettere å kjøre sammen med andre når nye apper enkelt setter deg i kontakt med andre som skal samme vei. Elsykkelen øker interessen for sykling ytterligere. Samtidig opplever vi at unge mennesker ikke er like opptatt av bilen som statussymbol som tidligere. Vi trenger derfor en transportplan som bygger opp om disse strømningene og legger til rette for at vi reiser annerledes og mindre, slik at vi får mer tid til å gjøre ting som betyr mer i livet for mange.

Ny teknologi vil også gi oss biler og fly med lavere utslipp. Men denne effekten vil nulles ut eller bremses i mange år, dersom trafikken fortsetter å vokse. Til tross for rekordsalg i elbiler har veitrafikkens klimagassutslipp økt. Moderne teknologi må tas i bruk for å redusere transportmidlenes utslipp og får ikke legitimere en politikk som øker trafikken. Økt trafikk vil også forsterke mange andre miljøutfordringer, utover klimagassutslipp og lokal luftforurensing. Trafikk er den største kilden til støy, bildekk avgir store mengder miljøskadelig mikroplast. Og det blir mer matjord, natur og friluftsområder som må bygges ned, dersom samfunnet skal ta hånd om enda flere biler.

Flytrafikken slipper CO2-avgift og merverdiavgift på utenlandsreiser, og EUs kvotesystem ikke gjelder for reiser ut av EU/EØS-området. I tillegg har vi en ulogisk og miljøskadelig taxfree-ordning som finansierer deler av luftfarten. Klimagassutslipp fra flyreiser til utlandet har økt med omtrent 100 prosent fra tidlig på 2000-tallet. Før det hadde vi en flyavgift på 320 kroner per passasjer for reiser til utlandet (prisjustert). Det er derfor ikke rart at billettprisene er lave og mange fristes til en svipptur til fjerne destinasjoner – med tilhørende høye klimagassutslipp. Med den nye transportplanen må Avinor underlegges sterkere politisk styring og få et nytt mandat, der tilrettelegging for økt trafikk ikke er en del av oppdraget.

For å styrke de miljøriktige transportformene og stimulere til god logistikk som begrenser transportomfanget og bruker energieffektive løsninger, må CO2- og energiavgiftene økes – også for transport til utlandet. Samtidig må vi ta i bruk alternative energiformer, primært gjennom å elektrifisere så mye av transporten som mulig. Avfallsressurser bør også brukes til å produsere blant annet biogass, som er en meget bærekraftig form for bioenergi, som egner seg godt for tyngre kjøretøy.

Den nye transportplanen skal gjelde for en lang periode, helt til 2029. Den må derfor vise hvordan transportsektoren skal omstille seg, i tråd med Paris-avtalen og andre internasjonale natur- og miljøforpliktelser. Da må areal- og energibehovet reduseres. Lykkes vi ikke med dette, kommer vi ikke i mål.