Slik bør fremtidens skole bli

Verdifull og dyr lærdom fra hjemmeskolen.

Skole-Norge har fått en leksjon i hvordan fremtidens skole kan og bør se ut. Det har kostet å ha hjemmeskole. For elevenes og samfunnets beste bør den skolen vi skal frem til være enda dyrere.

Da Erna stengte Norge 12. mars var det mye som gikk fra fast forward til slow motion. Vi har levd i ulike hastigheter i denne perioden. I skolen har vi jobbet mer enn noensinne. Rundt omkring i kommunene lå skrivebordsplaner om hvordan skolen skulle ta i bruk digitale plattformer. Det var 2-årsplaner. Vi klarte det på ei helg i mars. Kollegaer som tidligere har gått i skjermsparermodus i fjeset når vi har snakket om å konvertere word-filer til pdf, kan nå produsere innhold til Youtube. Må man så må man. Det er det som skjer i krise: man kan få til akselererte endringer i høyt tempo. 60.000 lærere har samarbeidet under mottoet sharing is caring. At skolen er ei tung skute å manøvrere, endre og skape innovasjon i, ja vel. Koronakrisen skaper en ny situasjon. Nå skjer digitaliseringen på en brutal og rask måte, men det skjer. Litt som plasterlappen det er best å rive av. Vi befinner oss mellom to tilstander. Vi er litt usikre, men vidåpne for å tenke nytt. Hurra!

Med sjokkdigitaliseringen har vi fått kompetanse om hvordan vi kan utnytte tiden på skolen bedre. Vi bør ikke forklare stoff på skolen, for så å sende elevene hjem for å øve alene. Forklaringen og undervisningen, introduksjonen til nytt stoff, den spiller det liten rolle hvor skjer. Nå har vi erfart det. Bent Høie og Guri Melby har lagt ansiktene i alvorlige folder, og snakket mye om de sårbare barna. De som ikke mestrer hjemmeskolen. Årsakene er komplekse: konsentrasjonsvansker, lesevansker, språkvansker, foreldre som ikke virker, lista over barn som trakk tunge lodd i livets lotteri er lang. Og da kan vi ikke, ved alt som er hellig, fortsette å sverge til lekser. Lekser er den hjemmeskolen vi har pålagt barna så lenge skolen har eksistert. Med nøyaktig de samme taperne som de barna vi har vært mest opptatt av å få tilbake på skolen nå. Læring foregår i fellesskap, i samtale, i samarbeid, sammen med andre barn og minst én kompetent lærer. Lekser er ferdig snakka!

Dinosaurene i Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm har blødd de siste årene, ingen har investert i læremidler tett på fagfornyelsen. Så ble de grepet av dugnadsånd. Forlagene har vært som langerne i Brugata. Første skudd er gratis. Porten til det forgylte læringsunivers ble brått åpnet. Det var kampanjekoder «Corona20». Vi har kunnet bla i digitale bøker, finne ideer, læringstråder, læringsløyper, filmer, og fagtekster. Skole-TV gjenoppstod fra de døde. Miraklenes tid var ikke forbi. Jeg skjønner at forlagene må ha betalt. Dette er åndsverk og arbeidstimer lagt ned i store satsninger, som gjør at jeg ikke må finne opp kruttet hver gang jeg skal tenne læringslunta. I mange år har lærere hatt våte drømmer om et slags læreverkenes Spotify. Ikke noe læreverk er komplett. Og det fineste med denne perioden har vært at vi har kunnet velge det beste fra alle tilbydere, vurdert ut fra profesjonsfaglig skjønn. Jeg vet ikke hvordan det kan løses, men at det kan løses, hvis det finnes vilje, fortrinnsvis betalingsvilje, det vet jeg.

Noe av det som har vært utfordrende med hjemmeskolen har vært språk. Hjemmeskole er skriftlig og ordrikt. Det har vært krevende, særlig for mange barn som ikke bare behersker norsk skikkelig. Det var sånn før hjemmeskole og, nå er det bare mer synlig. Og her er det ikke bare å ta kontakt hjem. For av alle hjemme, er det eleven som er den språkmektige. Da blir det trått med læring og skole-hjem-samarbeid. Vi trenger tolker til å oversette beskjeder hjem, fortløpende, og vi trenger lærere med høy kompetanse i norsk som andrespråk, som får utstrakte midler til å utvikle nasjonale systemer for å bære disse elevene inn i språkfellesskapet. Og alle digitale ressurser må komme med lydstøtte.

Og så har vi gått glipp av en del ting. For de av oss som har vært bekymret for at denne generasjonen ikke har evnen til å kjede seg, så har koronaperioden vært et åtte ukers crash-kurs. Det å gjøre langsomme ting er veldig bra for selvforståelse, kreativitet og lek. Av og til er det slik at mindre er mer, særlig i et informasjonssamfunn. Det bør skolen også ta notis av. Det har vært fint at ikke alle mellomrom er fylt opp. Og så er det de tingene barn ikke bør gå glipp av. Og det er å være sammen med andre mennesker fysisk. Å kommunisere online er veldig, dypt og grunnleggende, forskjellig fra å kommunisere i virkeligheten. Vi blir små, flate – todimensjonale. Det å kunne prate sammen og å oppleve, sammen med mange andre i samme rom – det gjør noe med oss. Det er basalt for hvordan vi har det, og hvordan vi tar det. Og det er det vi alle har savnet i hjemmeskolen. Dette kan ikke barn vennes til å gå glipp av. Liv og læring er tredimensjonalt, minst, og gjøres best i offline.

Alle som er tilbake i skolen melder om ro. Hva har skjedd? Vi har fått bemanningsnorm. I praksis. Kohortene med delingstallet 15 for de minste elevene og 20 for de eldste i barneskolen, har bidratt til at vi har oppfylt KrFs skrivebordsnorm for lærertetthet. Skolen jeg jobber på oppfyller denne bemanningsnormen pre korona. Det har vært en bløff. Først nå har vi fått den skolehverdagen politikerne har latet som vi alltid har hatt. Det er selvsagt fryktelig dyrt. Men kan det være verdt det?

Til alle politikerne, som vil slå politisk mynt på det digitale innovasjonsarbeidet, ved å si at her er mulighetsrom for effektivisering og sparing. Det er å spare seg til fant. Hjemmeskole kostet. Lærdommen koster enda mer. Nå er tiden for å investere ytterligere i fremtidens skole, for langsiktig avkastning for fellesskapet.