Skrot abortnemndene

Kvinner og par som skal ta det vanskelige valget trenger heller god veiledning og informasjon.

Eksperter i hvite frakker har siste ord i den vanskelige beslutningen om å avbryte et svangerskap etter 12. uke. Kvinner og par er i stand til å ta denne beslutningen selv, og bør heller få tilbud om råd og informasjon enn tvinges til å forsvare seg for en nemnd.

Det er på tide å skrote abortnemndene.

Les også: Vedum ønsker tverrpolitisk løsning om abortloven

Da kvinner fikk rett til selvbestemt abort for over førti år siden var det et gjennombrudd for likestilling og for kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Abortloven er beskrevet som et kompromiss mellom kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og fosterets mulighet til å utvikle seg til et levendefødt barn. Siden loven ble innført i 1978 har norske kvinner og par dermed selvråderett inntil utgangen av tolvte svangerskapsuke.

Mellom uke 12 og uke 18 må den vanskelige avgjørelsen om å avbryte et svangerskap overprøves av en medisinsk nemnd som tar beslutningen etter kriterier satt i abortloven. Etter uke 18 er det svært strenge kriterier for å avbryte et svangerskap.

Jeg mener at tiden er moden for finne et nytt kompromiss.

Kommentar: «Noe er annerledes denne gangen. Sinnet har eksplodert»

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at aborttallene har sunket jevnt og trutt siden selvbestemt abort ble innført, og at en liten andel svangerskapsavbrudd, 4 prosent, skjer etter tolvte uke.

De som må møte i nemnd har fått vite at de bærer på et foster med alvorlig sykdom, eller de er i en situasjon hvor svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette den gravide i en vanskelig livssituasjon eller påføre en urimelig belastning på den gravides fysiske og/eller psykiske helse.

Den gravide står med andre ord allerede i en utfordrende situasjon, som ytterligere kan forsterkes ved å måtte argumentere sin sak i en nemnd.

Forskningen som finnes viser at for par som får beskjed om avvik sent i svangerskapet og etter nøye overveielser bestemmer seg for å søke om abort, oppleves nemndbehandlingen som krenkende. Av de 616 som søkte om abort etter tolvte uke i fjor var det kun en prosent som fikk avslag. Når så få får avslag viser det at kvinner er fullt i stand til å gjøre gode valg selv – 99 prosent fikk medhold i at de kunne avbryte sitt svangerskap.

Da fremstår nemndbehandling som en unødvendig prøvelse å legge på toppen av et allerede vanskelig valg.

Spaltist Sigrid Bonde Tusvik: Abort er også blitt en mannekamp i Polen

En annen faktor som har vært lite fremme i debatten er at også abortnemndene er sentralisert. I 2019 er antallet primærnemnder redusert fra 35 til 25 nemnder. Det er stor forskjell på antall nemnder i de ulike helseregionene. Helse Sør-Øst har 13, Helse Nord 6, Helse Midt har 4, og Helse Vest har kun 2 nemnder.

Kvinner i Distrikts-Norge som velger å møte i nemnd, må dermed reise enda lenger for å stå skolerett for et ekspertpanel i hvite frakker som skal overprøve en allerede svært vanskelig beslutning.

De kvinner og par som skal ta det vanskelige valget forteller at de trenger er ikke overprøving i nemnd, men god veiledning og informasjon. Dette kan oppnås ved å erstatte nemndene med rådgivende team, som må være tilgjengelig over hele landet.

Kvinnene som forandra Norge: De ble tatt kvelertak på, kastet ned kirketrappa og hevet i glattcelle (+)

Noen kvinner og par som har fått beskjed om en alvorlig tilstand hos fosteret forteller om at legen nærmest forventer at de vil ønske abort. Leger og helsepersonell må ikke forvente eller legge til grunn at alvorlige diagnoser hos fosteret skal være grunnlag for et ønske om abort.

For at dette valget skal være reelt må også kommunene være flinkere til å bistå familier med barn som trenger ekstra støtte og hjelp. Heller ikke jeg ønsker at foreldre skal velge bort barn med funksjonsnedsettelser fordi det er for vanskelig å slåss for å få nødvendig hjelp.

Men ikke noe av dette er argumenter for å beholde nemndene.

Samtidig er det en avveining mellom anledningene til å avbryte et svangerskap, og muligheten for levende fødsel. Dagens abortlov har to «terskler»: selvbestemt abort til uke 12, nemndbehandling til uke 18, og sterke restriksjoner etter uke 18. Etter 22 er det ikke adgang til å avbryte svangerskap. Fra den andre siden sier retningslinjene for fødsler at man ikke skal forsøke å redde barn som blir født før uke 23 i svangerskapet.

Etter uke 18 er graviditeten så nær muligheten for overlevelse etter fødsel, at jeg mener dagens strenge ordninger for å vurdere svangerskapsavbrudd etter uke 18 er gode og bør beholdes.

De aller fleste aborter skjer før uke 18. I denne perioden fremstår abortnemndene som en unødvendig og krenkende overprøving av kvinners og pars sunne fornuft og evne til å ta egne valg. Jeg mener tiden er moden til å legge abortnemndene der de hører hjemme: på historiens skraphaug.