Skraastads enkle løsningsforslag.

Arbeidsordninger bør avtales, ikke dikteres.

Klinikkleder Øyvind Skraastad i Oslo Universitetssykehus hevder 13/6 i Nye Meninger at arbeidstid er et lederansvar og han gjentar flere ganger «mitt ansvar». Det er en ganske frekk og nedlatende insinuering at ansvarsfølelse i sykehusene er monopolisert til ledere som ham. Få, om noen annen samfunnssektor har større engasjement og ansvarsfølelse blant de ansatte.

 

Skraastad har over tid markert seg som en ivrig forkjemper for ideen om at bemanningsproblemene i sykehus best løses ved økt styring. Han kunne med fordel ha vist en like stor interesse for å bidra til bedre planlegging av hvordan vi kan løse behovet for arbeidskraft i sykehusene. I Oslo Universitetssykehus har vi for eksempel i en årrekke utdannet færre spesialsykepleiere enn vi vet vi trenger. I tillegg har vi solgt unna alle personalboligene. Det er da ikke til å forundres over at det oppstår mangel. Dette har skjedd i de årene Skraastad har sittet som topp-leder i sykehuset.

 

Skraastads løsning på den selvforskyldte mangelen er støtte til endringer som gjør at han kan påtvinge ansatte løsninger de ikke ønsker, herunder økt helgejobbing - som neppe vil bedre rekrutteringen.

 

Løsningen på bemanningsproblemene i sykehus er å utdanne det personellet vi allerede vet vi vil trenge. Dette gjøres best ved å opprette tilstrekkelig antall studieplasser. I de enhetene det er behov for økt helgejobbing løses dette ved frivillige ordninger. I Oslo Universitetssykehus gis sykepleiere som kan påta seg arbeid hver annen i stedet for hver tredje helg, 50 000 kroner i årlig vederlag. Det er trolig vel anvendte penger.

 

Arbeidstidens omfang og plassering er det viktigste spørsmålet i lov- og avtalereguleringen av arbeidslivet. Det er grundig dokumentert at medbestemmelse er avgjørende for å få gode løsninger. Særlig gjelder dette turnusarbeid. Samarbeid og medbestemmelse er også grunnfestet i EUs arbeidstidsdirektiv.

 

Skraastads påstand om at arbeidstid kun er et lederansvar avdekker derfor en oppsiktsvekkende kunnskapsløshet om arbeidslivets innretning, både i Norge og ellers i verden. Historikken med lov- og avtaleregulering, samt betydningen av samarbeidsløsninger er utfyllende beskrevet i Arbeidstidsutvalgets rapport. Det er derfor vanskelig å se for seg at Skraastad kan ha lest innstillingen han støtter så iherdig.