I forbindelse med regjeringens innføring av kompetansekrav for undervisningspersonale har det vært massive reaksjoner i skolenorge. Med unntak av Lektorlaget, har fagforeningene hatt mange innvendinger til denne skjerpingen av forskrift. Dette har gjort at det blir en liten oppmykning i forskriften slik at ingen lærere skal føle seg ”avskiltet”. Kommunene har nå blitt gitt en frist på ti år til å heve den formelle kompetansen til lærerne, og lærerne har fått en slags garanti for at de som ikke har den formelle kompetansen på plass, ikke skal diskrimineres i denne tiden. Hvem som får hva slags smell når disse ti årene er gått, vet vi ikke.
I ganske likelydende innlegg i flere riksdekkende og regionale aviser den første uken i juli, legger Skolenes Landsforbund frem litt av sin fortelling om sin egen rolle i denne prosessen. Dels sakprosa og dels skjønnlitteratur i sjangeren ”ønsketenking”. Her fremstiller de seg som forbundet som er våken der andre sover, og som de som var først ute med å avdekke absurditeter i kompetanseforskriftens utforming, innhold og konsekvenser. De sier:
Det er flott at også medlemmer i Utdanningsforbundet (UDF) nå krever at avskiltede lærere slipper kostnader med videreutdanning, ifølge en artikkel i Utdanningsnytt 23. juni 2016. Ja, det er bra at grasrota i UDF begynner å våkne, og ønsker å kjempe denne kampen - en kamp Sl startet for alvor allerede i fjor høst.
Forslaget om ny kompetanseforskrift ble lagt ut til høring i oktober 2014. I januar 2015 har Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund levert sine høringssvar, begge datert 5. Januar.
Skolenes Landsforbund sier i dette høringssvaret: «Dersom departementet, tross høringen, effektuerer sitt forslag og at videreutdanning skal kunne pålegges, må det være en åpenbar selvfølge at det skjer uten omkostninger for den enkelte lærer (som faktisk hadde formell undervisningskompetanse da hun/ han ble tilsatt).
Utdanningsforbundet sier i sitt høringssvar samme dag:
”Dagens system er eit tilbod om vidareutdanning – ikkje ei plikt. Viss ein lærar skal kunne påleggjast vidareutdanning etter at ei lovendring med tilbakeverkande kraft har medført at læraren ikkje lenger har relevant kompetanse, må det etter Utdanningsforbundet sitt syn vere ein absolutt føresetnad at slik vidareutdanning skjer utan omkostningar for den einskilde lærar. Det er kommunen/skuleeigar si plikt til å skaffe seg rett og nødvendig kompetanse. ”
Til den åpne høringen 5. Mai 2015 skriver Utdanningsforbundet en erklæring der følgende avsnitt inngår:
Regjeringa seier i proposisjonen at krava ikkje inneber noko «plikt» til å ta vidareutdanning. Plikt eller ikkje, svært mange lærarar vil oppleve å ikkje ha noko val og kjenne seg tvungne til etterutdanning/vidareutdanning som dei må påkoste sjølv etter ei lovendring med tilbakeverkande kraft. Utdanningsforbundet meiner at det er uansvarleg å skjerpe kompetansekrava med tilbakeverkande kraft utan å dekke kostnaden fullt ut ved dette.
Utdanningsforbundet har arbeidet systematisk for å få en kompetanseforskrift som er rimelig, fornuftig og gjennomførbar. Dette har vi gjort uten å bruke påstander om hva andre fagforeninger har gjort eller ikke gjort. At Skolenes Landsforbund velger en annen tilnærming for noe som neppe kan ses på som noe annet en enkel medlemsfisking, er lite renhårig og ytterst uryddig.
I saken om kompetanseforskrift hadde vi vært tjent med en mer felles tilnærming, der vi bygget opp en retorikk på saksinnhold og ikke tvilsomme fremstillinger av historikken.
Kompetansekravene er en vanskelig sak der kampen ennå ikke er over. La oss gjennomføre den sammen uten svertekampanjer i agurktiden.