Onsdag i forrige uke slo Aftenposten opp noen svært alvorlige anklager mot Oslos skolebyråd Inga Marte Thorkildsen. Hennes oppførsel mot undersåtter i det kommunale hierarkiet var «skremmende», «nedverdigende» og «ydmykende». Trakassering og mangel på profesjonalitet er kjernen i kritikken. Jeg har ingen grunn til ikke å tro at byråden kan oppleves sånn. Det kan blåse friskt i møter mellom politikere og embetsverk. Men det hører til de absolutte sjeldenhetene at konfliktene når offentligheten. Norske embetsfolk har bygd opp et solid rykte nettopp for denne lojaliteten. Men i Oslo har de grepet direkte inn i en betent strid.
Det kan være legitime grunner til å varsle, samtidig skal man ikke være spesielt konspiratorisk anlagt for å stille spørsmål ved varslingen. Thorkildsen er kanskje et troll, som opptrer kritikkverdig i møter. Jeg har aldri møtt henne. Jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at omstendighetene rundt dette varselet demper troverdigheten av det. Man skal ta varslere på alvor. Det er helt nødvendig at vi i arbeidslivet – og samfunnet i stort – anonymt og i full trygghet kan varsle om alvorlige forhold. For en avis som Dagsavisen med sine røtter i arbeiderbeveglsen og mer enn 130 års virke for arbeidsfolks rettigheter, er dette selvsagt. Men, da er det også helt avgjørende viktig å beskytte dette instituttet, etablert for å ta vare på nettopp dem som er i et underordnet forhold på en arbeidsplass. Varselet mot Thorkildsen kan ha bidratt til å politisere og derfor undergrave varslingsinstituttet. Aftenposten fikk tilsendt varselet, det gjorde ikke Dagsavisen. Vi valgte å se det store bildet. Vi gjorde noe annet enn flokken og satte varselet i en helt nødvendig kontekst. Vi utøvde kildekritikk. Og stilte det grunnleggende journalistiske spørsmålet: Hvorfor?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dette er fakta i saken: Torsdag 6. september er stridens kjerne, skolesjefen i Oslo kommune Astrid Søgnen, i møte med sin direkte overordnede, kommunaldirektøren. Her skal Søgnen ha fått beskjed om at hun ikke er ønsket videre i stillingen hun har hatt siden 2000. Dagen etter ber og får Søgnen et møte med byrådsleder Raymond Johansen. Sent samme fredag kveld kommer det inn varsel til Oslo kommunes eksterne anonyme varslingsmottak. Dette vet ingen i politisk ledelse eller i Oslo kommunes administrasjon. Av åpenbare grunner. Varslernes anonymitet må sikres. Men Aftenposten vet. De får også varselet som er sendt inn av flere av Søgnens egne, håndplukkede direktører. I praksis ble avisa satt på kopi. Politisk redaktør Trine Eilertsen har i egen podkast bekreftet at de fikk varselet fredag kveld. De spisse anklagene mot Thorkildsen er altså satt i spinn flere døgn før det er kjent for noen i Oslo kommune. Før det er mottatt, vurdert, absorbert eller agert på av noen. Hvorfor venter ikke direktørene, som kjenner varslingsrutinene og lovverket utmerket godt, som selv er forvaltere av dette, på at systemet skal virke? Det de har gjort, uavhengig av motivasjon, undergraver faktisk tilliten til varsling generelt i Oslo kommune.
Det er også et faktum at Thorkildsen bare har sittet som skolebyråd siden nyttår. I mars eksploderte den såkalte Malkenes-saken, som endte i Fritt ords pris til lærer Simon Malkenes for sin åpenhet om forhold i Osloskolen. Malkenes ble truet med oppsigelse. Og i mai ble det gjennomført høring og konferanse om ytringskulturen i Osloskolen. I juni skrev Dagsavisen om et varsel mot Astrid Søgnen fra 2014 som ble lagt bort, men likevel endte i en bred arbeidsmiljøundersøkelse Søgnen og etatsledelsen har motsatt seg. Thorkildsen tok altså over en ulmende sektor der konfliktlinjene var lagt lenge før hennes inntog, men som eksploderte på hennes vakt. Trekker man fra to sommermåneder, er det begrenset hvor mye kontakt som har vært mellom de varslende direktørene og skolebyråden.
Astrid Søgnen har vært en svært omstridt skolesjef for Oslo. Men få lærere i Osloskolen vil tilbake til hverdagen før Søgnen. Mange er takknemlige. Men nå har to påfølgende skolebyråder fra venstresida likevel uttalt seg svært kritisk til samarbeidet med Søgnen og hennes etat. Det er uholdbart at det råder et så dårlig forhold mellom politisk ledelse og en utøvende etat. Men fordi Osloskolen i så mange år var utstillingvindu for Høyres nasjonale skolepolitikk, er den ekstremt politisert og har blitt en ideologisk slagmark. Når Høyre-toppene nå raser og hevder de sitter med sannheten, gjør de det som parter i saken.
Det er forutsigbart inntil det kjedsommelige når Civita-sjef og eks-skolestatsråd for Høyre Kristin Clemet hamrer løs på alle som ser saken annerledes enn henne. Søgnen er jo den fremste eksponenten for hennes ideer. Clemet mener nå at alle antydninger om at varselet også er del av en maktkamp, er «skandaløse», og at behandlingen av Søgnen er «uholdbar». Hun kaller Dagsavisens journalistikk en «kampanje». Selvfølgelig gjør hun det.
Det er heller ikke rart at det nå tyter ut tidligere skolebyråder som forsvarer Utdanningsetaten i Oslo kommune. Nei, Astrid Søgnens skolevisjon var jo Høyres skolevisjon. Ikke så underlig da at samarbeidet var godt. Det som er oppsiktsvekkende er at Torger Ødegaard (skolebyråd fra 2003 til 2013), nå som sivil rådmann i Hole kommune, uttaler seg allvitende om situasjonen og sier til VG: «Dette er et rått maktspill, som handler om å kvitte seg med folk man ikke liker». «Helt på trynet», sier høyremannen.
Enda mer spesielt er det at statsråd Anniken Hauglie blander seg inn i de indre forhold i en kommuneetat. «Jeg opplevde ikke problemer med Utdanningsetaten, og er overrasket over det bildet som nå tegnes», sier skolebyråden i Oslo fra 2013 til 2015. Nå maner hun til å ta varselet mot sin politiske motstander på alvor, men selv løftet hun ikke en finger da hun i 2014 ble muntlig orientert om det alvorlige varselet mot Søgnen.