Kultur

Skjermavhengighet er som dop

Er det avhengighet? Ta fra noen «skjermdopet» en stund, så skjønner du hva jeg mener.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De unge begynner å bli slitne, de er ikke lenger så fulle av liv og energi. De går på Nav, i hvert fall flere og flere. Istedenfor skole og arbeidsliv orker de ikke annet enn å nave, noen orker knapt nok det. Det ser også ut til at flere og flere unge sliter psykisk.

Hva har skjedd, hva har endret seg? Hvorfor er de unge så slitne? Hvor blir den velkjente ungdommelige energien av? Har de unge mindre energi nå enn før? Er det noe genetisk? Er de plutselig født annerledes? Er de syke?

Jeg tar sjansen på en litt bastant konklusjon: Nei. Særdeles lite tyder på at det er noen nevneverdig biologisk forskjell på de unge i dag og tidligere generasjoner. Jeg kan heller ikke tenke meg at det å være ung er en sykdom. Så hva har egentlig endret seg?

Verden generelt? Ja, mye er nytt. Kravene til de unge? Ja, kanskje det. Overbeskyttede og lite motstandsdyktige, ja kanskje det også. Mye å forholde seg til? Flere verdener å engasjere seg i? En evig sammenligning med vellykkede nettprofiler og aldri nok av likes eller «se meg, se meg, se meg». Stress, krav, valg og for mange muligheter? Sannsynligvis det og, selv om vi teknisk sett aldri har hatt det bedre enn nå. Vi bor i verdens beste land blir det sagt. Vi har det kanskje traumatisk godt, er det derfor vi leter etter lykken i en skjerm?

Mulighetene er mange, forskerne har mye å fråtse i. Men vent litt med de store prosjekter og kostbare analyser. Se! Se på verden til den forteller deg noe. Står du lenge nok ved et lyskryss vil du før eller senere oppdage at folk faktisk går på rødt. Vi trenger ikke offentlige utvalg, komiteer, debatter og tykke rapporter for å konkludere med det.

En forandring er nemlig synlig overtydelig: Bruk av «skjermdop», og at det er økende. Bruk av skjermer som TV, PC, mobil og ørepropper er synlig økende mens energien går ned, er det ikke underlig? Det underlige er vel kanskje fravær av innspill som dette, og debatter som tør ta dette temaet opp når de unge slitne diskuteres. Man går rett på gode, gamle og trygge angrep som at skolen, politikerne og foreldrene har skylden, de må løse det. Hva med «skjermdoplangerne» som boltrer seg fritt, som minner mer og mer om reklamer for røyk og alkohol i forrige årtusen? Hva med de unge «skjermjunkiene» eller «mobiljunkiene» selv? Noen som tør henvende seg til dem, noen som tør å gi dem et hint? Sitter du hele natten foran en skjerm, er det urimelig å kreve mirakler fra skolen for å få deg med. Er det slik at så lenge det ikke er strålefare, aldersgrense, reguleringer og reklameforbud, så tenker folk at det er bare å kjøre på? Det står vel heller ikke at vann er farlig noe sted, selv om det kan føre til drukningsdød. Ser vi ikke skogen for bare skjerm?

Hvorfor blir vi så slitne? Vi vet en del om at aktiv bruk av øyne og hjerne krever energi. Vi vet også at hjernen har behov for å sortere det som kommer inn. Vi vet at det er tvingende nødvendig for å overleve og ha en viss kontakt med kroppen, og å ta dens signaler. Noe man jo slipper når man bytter ut livet med skjerm. På den måten merker man ikke slitenheten før det er for sent. Vi merker heller ikke signaler som angst, uro og depresjon. Signaler som blir sterkere jo mer vi flykter fra det. Jo sterkere signaler, jo større behov for å flykte. Å flykte fra seg selv er slitsomt i lengden.

Motivasjon, energi og glede trenger ro, hvile og søvn for å blomstre. Egne og riktige veivalg kommer gjennom kontakt og dialog med en selv. Dette er nødvendigheter i ethvert menneske som vi muligens helt har glemt. Det er vanskelig og slitsomt nok for kroppen og sinnet å få til et helhetlig samspill, spesielt under oppveksten, om ikke den digitale flukt skal gjøre det enda vanskeligere og slitsomt, om ikke umulig. I tillegg får selvtilliten skraper når vi sammenligner oss med andres vellykkede nettprofiler, slitsomt og vondt. Grenseløshetens utrygghet og avhengighetens velkjente problemer tar jo også energi. Er det avhengighet? Ta fra noen «skjermdopet» en stund, så skjønner du hva jeg mener.

Hvorfor sammenligne det med alkohol, stoff og dop? Foruten kunstig glede og moro, er dopets funksjon flukt fra seg selv og virkeligheten, spesielt smerte og ubehag, døyving av kroppens og sjelens signaler, og til tider avhengighet. Likheten er med andre ord mer enn slående; skjermavhengighet er et dop. Mange av de unge slitne jeg jobber med, er flinke til å bruke tid og energi på skjermer og mobil, og det er helt åpenbart at det tapper dem for energi, men også for veien videre. Mange viser lite selvinnsikt og forståelse for sin egen situasjon. Det slående er også motstanden jeg møter fra enkelte når jeg pirker borti dette temaet. Ta ifra en mann en øl, og du har en fiende for livet.

Hva er egentlig problemet? Vi har alt og vi har penger. Kan vi ikke bare leve digitalt, det er jo mye morsommere med nettet enn med virkeligheten. Hvorfor kan vi ikke bare drukne våre liv i «skjermdop», legge ned Nav og få penger til det digitale livets opphold direkte fra oljefondet? Vi har råd til det, og vi holder jo en stor internasjonal teknologidopbransje i live.

Skjermbruk gir nok noe mestringsfølelse og læring. Problemet blir når mestringen går over i flukt og avhengighet. Det er forskjell på å drikke en øl og en kasse. For mange ser det ut til at det stort sett bare er slitenheten som overføres til virkeligheten, at det dreier seg om motsatt effekt: Jo mer energi man bruker i den digitale verden, jo mindre energi får man til å mestre livet. Digital mestring gir ikke alltid virkelighetsmestring. Ærlig talt: Er den digitale verden det eneste stedet man mestrer, har man virkelig et stort problem.

Den digitale verden er kommet for å bli, og den medfører en haug av fordeler og muligheter. Det er større fordeler enn ulemper, og mye å glede seg over. Men som alt annet er det forskjell på bruk og misbruk, og mye av det som virker har bivirkninger. Men overdreven ukritisk bruk av noe, uansett hvor bra det er og føles, har aldri vært lurt i lengden.

Mer fra: Kultur