NRK har de siste ukene sendt matsjokk inn over nasjonen. Vi har fått grønnsakssjokk med Ronny og Tuva. Brødsjokk med Tiril. Og ikke minst sauesjokk med Hivju. All ære til NRK for å blottstille sløseriet, problemet er at dette ikke er noe nytt. Sjokkeffekten er betydelig overdrevet. Kjøttbergene er blitt reist gjennom lang tid, som monumenter over en feilslått politikk.
I takt med at fryselagre er blitt fylt opp av både sau og svin det ikke finnes marked for i Norge, har spørsmålet tvunget seg fram: Hvordan bli kvitt dette kjøttet?
Og når Hivju får sauesjokk og kjøttbergene blottstilles, svarer enkelte nærmest på refleks: Folk vil ikke ha det. Skal lagrene tømmes må hver og en av oss til grytene. Det hevdes at problemet ikke er overproduksjon, men undersalg. Slik skyves ansvaret ut av politikken og inn på norske kjøkken.
Sau er ypperlig menneskemat, men det er en illusjon å tro at vi kan spise oss ut av overproduksjonen i norsk jordbruk. Det store spørsmålet er dessuten ikke hvordan vi skal bli kvitt kjøtt som hoper seg opp på fryselagrene, det er hvorfor det hoper det opp. Overproduksjon er ett problem for oss som samfunn, og det er et problem for de som produserer maten. Det handler blant annet om pris, og derfor om inntekter.
Vi kan trekke en parallell til arbeidslivet: For fagbevegelsen har det alltid vært avgjørende å sikre lav arbeidsløshet. I kampen for folks velferd har det selvsagt vært viktig i seg selv at folk har arbeid, men det har også en annen side: Høy arbeidsløshet legger press på lønningene.
På samme vis er det viktig for bøndene å hindre overproduksjon, fordi det fører til prispress, og et press på bondeinntektene. Historisk har det derfor vært en av jordbrukets store hodepiner å finne en god balanse mellom produsert mengde og etterspurt mengde.
Det sier seg selv at for lav produksjon er et stort problem. Men for bøndene og samfunnet er det også et problem om produksjonen blir for høy. Det er for det første et enormt sløseri med ressurser, i tillegg reduserer det verdien av arbeidet på jorda. Det gjør at prisene faller.
«Det er meningsløst, men for meg er regnestykket enkelt. Jeg får ikke tak i vanlig hundemat for fire kroner kiloen. Det er billigere å bruke sau», sa en bonde til Dagbladet da flere hundre tonn med saueslakt ble dumpet inn i matdebatten for to år siden. Bonden fôret bikkjene med kjøttet i stedet for å selge det til gi-bort-priser. Meningsløst er en forsiktig beskrivelse. Men det fortsetter. Denne uka fortalte en sauebonde til NRK om at hun fikk betalt ett øre per kilo da hun leverte slakt til Nortura. Smak litt på den: Ett øre. Som hun selv sier: «Hvis vi vil gjøre noe med matsvinn, kan man ikke verdsette livet til en sau på denne måten».
Dette er resultat av en villet politikk. Nettopp for å unngå slikt har vi i norsk jordbrukspolitikk hatt mekanismer for å sikre at det ikke produseres mer enn det er avsetning for, markedsbalansering har i stor grad sikret oss mot sløseri, overproduksjon og fallende priser. Denne politikken har lenge stått under press.
Overproduksjonen er drevet fram av en logikk som har satt produksjon av høyest mulig volum til lavest mulig pris som mål for politikken. Vi har fått en politisk styring for å produsere mest mulig mat, uavhengig om det finnes et marked for alt kjøttet som avles fram. Politikken har gjort det lønnsomt å bygge ut og fylle på med dyr i fjøsene, og erstatte gras med kraftfôr i stor grad produsert på importerte råvarer. Det gror igjen på den norske landsbygda, mens skip lastes med soya for å fraktes til Norge fra Brasil, der soyaproduksjonen står i sentrum for harde konflikter om jordressurser og bevaring av regnskog. Dette er matpolitikkens harryhandel.
Denne feilslåtte politikken er ikke ny, den er ført av ulike regjeringer, og føres nå med økt styrke. Dessverre har heller ikke bondeorganisasjonene evnet å stå imot. De er fanget av en produksjonsfelle som er ødeleggende både for jordbruket og resten av samfunnet. Dette volumjaget gir oss kjøttberg på fryselagre og et pseudomangfold i norske matbutikker.
Vi kan ikke spise oss ut av denne volumfella. Årsaken er ikke at vi spiser for lite, men at vi produserer for mye. Derfor trengs det en ny kurs for norsk jordbruk. Dagens jordbrukspolitikk subsidierer volum, importert kraftfôr og bygging av nye storfjøs. Dette har gitt overproduksjon, dårlig lønnsomhet og fallende sjølforsyning. Vi produserer mat for folk, fryselager og søppelkasser. Billigmaten er verdiløs. Dette kan ikke fortsette. Nå trengs det en jordbrukspolitisk snuoperasjon, en ny politikk som tar utgangspunkt i ressursgrunnlaget og samfunnsoppdraget til jordbruket.
Virkemidlene må gjøre det mer lønnsomt å bruke gras i Norge, og mindre lønnsomt å importere kraftfôr fra utlandet. Jordbrukspolitikken må premiere kvalitet, ikke kvantitet. Produksjonsmåte må få større fokus, enn støtte til produksjonsmengde. Slik kan fryselagrene tømmes.
Formålet til norsk jordbruk er ikke å produsere mest mulig mat, det er å forvalte ressursene våre på fornuftig og bærekraftig vis, og å bruke eget ressursgrunnlag til å produsere nok mat av høy kvalitet. Spis opp maten din, men krev samtidig at jordbrukspolitikken endres.