Skilsmisse som samfunnsproblem

Hvorfor har vi ikke en debatt i det offentlige rom om hva som får oss, så altfor mange av oss, til å gjøre ungene våre så vondt?

Å bli født til lovlig opphold i Norge er omtrent som å vinne i Lotto. Gevinsten er et liv i et land med høy levealder, god gjennomsnittshelse, godt og i prinsippet gratis utdanningssystem, høy grad av likestilling, et innarbeidet og i det store og hele velfungerende demokrati. Når det i verden fødes rundt 120 millioner barn hvert år og bare 60.000 av dem ser dagens lys i Norge, blir oddsene også å sammenlikne med et lotteri. En omfattende UNICEF-rapport fra 2007, «An overview of child well-being in rich countries», gir oss for så vidt ikke grunn til å slå oss altfor triumferende på brystkassa, men det synes likevel å herske alminnelig enighet - i alle fall her til lands! - om at Norge er et godt land for barn å bo i.

Og det er det - for de fleste. Vanskeligstilte barn finnes det for så vidt nok av, men de kan i alle fall ikke klage over manglende oppmerksomhet. Diskusjonen om asylbarna er en gjenganger i det offentlige rom (selv om det ikke hjelper), mobbing i skolen får stor oppmerksomhet (selv om krenkelsene fortsetter), mens fattigbarna med skam å melde kanskje er noe mer glemt (kanskje fordi de ifølge nye tall fra Nav er pinlig mange).

Men vi leser nå om disse ungene. Vi diskuterer tiltak og lovendringer, prosjekter og bevilgninger, holdninger og kampanjer.

Mindre bryr vi oss merkverdig nok om de tusenvis av ungene her i landet som hvert eneste år gjennomgår sitt største mareritt. Ti-tolv tusen norske barn blir årlig en del av statistikken over barn med skilte foreldre. I tillegg kommer barn av samboere som går fra hverandre. Kanskje et tjuetall tusen jenter og gutter i forskjellige aldre får sin emosjonelle base torpedert. Hvert år. Begynner man å regne på den store populasjonen dette utgjør i aldersgruppen 0 til 18 år, blir tallene så svimlende at en stakkars asylunge blir rent ut sagt uinteressant.

Omtrent alt som finnes av undersøkelser viser at lista over potensielle skadevirkninger av skilsmisser er vond og lang som menyen på en traurig veikro. Lærevansker, psykiske plager, tap av tillit til andre, adferdsvansker, senere mangel på evne til å inngå forpliktende relasjoner… You name it.

Med hånden i vepsebolet iler jeg til: Det går som regel bra med de fleste. Det går nemlig som regel rimelig bra med alle, rent statistisk, selv om unger fra velfungerende, varige familiekonstellasjoner åpenbart har et fortrinn. Livet er et sted man får juling, og barndommen er en tilværelse ingen kommer ut av uten både arr, skrammer og et og annet åpent sår. Dessuten finnes det nok av dokumentasjon på at oppvekst i krigssoner mellom skilsmissevegrende foreldre kan være vel så ille som en hvilken som helst familieoppløsning.

Til dette kommer det opplagte: For oss andre å forholde oss til den enkelte skilsmisse er som regel utidig, ofte krenkende og nesten alltid nytteløst. Det er ikke oss gitt å dømme. Fokuset ligger derfor i økende grad - de siste årene nesten utelukkende - på skadebegrensning: Når familieoppløsningen først er et faktum, hva gjør vi da med barna?

Men hvorfor diskuterer vi ikke skilsmissen som strukturelt problem? Hvorfor har vi ikke en debatt i det offentlige rom om hva som får oss, så altfor mange av oss, til å gjøre ungene våre (og ofte oss selv) så vondt?

I en tid der røtter, identitet og biologisk tilhørighet er blitt så inderlig populært at det har avstedkommet en hel underholdningsindustri, fra «Tore på sporet» til «Hvem tror du at du er?», byr vi ungene våre både to og tre hjem, et utall besteforeldre av varierende nærhet i tillegg til hel-, halv- og stesøsken de må forholde seg til via kalenderen. Vi eksperimenterer med historisk sett ganske ukjente boformer for barn, vi lar dem flytte hit og dit på døgnbasis, ukebasis, månedsbasis, sender dem rundt omkring på buss og tog og fly og synes fullstendig å glemme våre egne, voksne erfaringer: Den slags er fordømt slitsomt.

Rent bortsett fra ett og annet pip fra KrF, som oftest da av oss andre avvist som moralisme og derfor irrelevant for det offentlige rom, ser vi stadig sjeldnere noen rette søkelyset mot skilsmissen som et menneskelig og materielt sett svært kostbart samfunnsproblem. I alle andre saker som gjelder barns velferd snakker vi struktur og politikk, forebygging og bevilgninger, programmer og tidlige grep. Bare ikke ved skilsmisser. Der de førstnevnte temaene langt på vei har aksept som kollektive problemstillinger, har vi helt og holdent individualisert samlivsbruddet. Noen obligatoriske meklingsregler her, en hendig pakke juridiske regler for formuesdeling der, og samfunnet har gjort sitt.

Vi burde flytte fokus noen skritt tilbake. Spørre oss selv hva som gikk galt. Ikke hos det enkelte par, men hos oss som kollektiv. Da ville vi måtte spørre oss om hva det er med det moderne Norge som gjør det så utrolig vanskelig å holde sammen. Vi måtte rette søkelys på tidsbruk og materielle krav, arbeidslivsmønstre og kjønnsroller. Vi måtte i det hele tatt granske oss selv og de grunnleggende valg vi treffer i livet, hvorfor vi treffer dem og på alvor ta inn over oss konsekvensene.

Det høres riktig ubehagelig ut. Men kanskje det likevel er en god idé, i alle fall av hensyn til ungene.