Skiller norsk patriotisme seg ut fra patriotisme i andre land?

Er norske verdier så bra at vi kan rettferdiggjøre vår egen overlegenhet – en overlegenhet som går hånd i hånd med en voksende norsk patriotisme? Jeg skal svare på dette spørsmålet via to særegne eksempler på hvordan nordmenn «praktiserer» sin patriotisme mens de samtidig distansere seg fra andres patriotisme.

For et par måneder siden ytret jeg mild skepsis angående en paneldebatt arrangert av Nobels Fredssenter. Debatten under ledelse av H.K.H. Kronprinsen dreiet seg om hvorvidt demokratiske verdier står i fare. Som den myke republikaner jeg er, syntes jeg det var en stor dose ironi ved å ha en kongelig representant – fremtidig konge – til å lede en debatt om demokrati. Jeg er ikke altfor opptatt av monarkiet og jeg mener heller ikke at det utgjør en (stor) trusselen mot demokratiske verdier, men jeg føler allikevel at symbolikken knyttet til kongelige privilegier, arvelig rikdom og soveputen som ligger i nasjonal samhørighet (som kongehuset representerer) er tilstrekkelig til å rettferdiggjøre min milde skepsis. Det var heller ikke egentlig kronprinsens engasjement som fikk meg til å heve øyenbrynene siden dette er neppe kontroversielt.  Det som var mest overraskende var at jeg ble oversvømmet med all slags krigslystne kommentarer fra landskvinner og menn som forsvarte monarkiet vårt i forhold til norske demokratiske verdier, mens de gjorde det klart at det vårt kongehuset og vår patriotisme er ikke som i andre land.

Jeg opplevde lignende episoder angående norsk verdigrunnlag og patriotisme i forhold til den nåværende flyktningkrisen. Selv om utrolige innsatser har vært utført av enkeltpersoner og grupper til å huse og hjelpe flyktninger, mange av disse tiltakene ledsages av en viss form for «vår patriotisme» – en patriotisme som har to egenskaper. For det første bærer innsatsen preg av selvtilfredshet forankret i en nasjonalfølelse: vi er en gjestfri nasjon som virkelig bryr oss om andre mennesker i motsetning til andre nasjoner som enten er mer utilitaristisk (Tyskland), fremmedfiendtlig (Frankrike) eller «har rett og slett fått nok» (Storbritannia). Dette i seg selv er ikke noe problem – selv om handlingene er muligens selvtilfredsstillende, bare janteloven ville protestere mot denne form for veldedighet.

Men det er en annen side ved denne form for «veldedighets patriotisme». Den norske diskursen og midlene for å hjelpe flyktningene bærer ikke bare preg av et ønske om å forbedre livene til flyktningene, men også et ønske om å forbedre dem som mennesker og gjøre dem «mer som oss» (som om norske verdier er nøkkelen til forbedring). I mai tidligere i år, for eksempel, var det mye snakk om 17. mai i forhold til flyktninger. En populær Facebook aksjon hadde som mål at alle asylsøkere og flyktninger «bør få tilbud om en 17. mai-sløyfe som de kan bære med stolthet på grunnlovsdagen. […] De bærer gjerne dette symbolet for å gi honør til Norge og for å understreke at de ønsker å inkluderes i det norske samfunnet».

Norsk patriotisme, med andre ord, bærer preg av at den skiller seg ut på grunn av de angivelige gode verdiene som er tilknyttet norsk patriotisme – vår patriotisme er mer tolerant; mer vennlig; mer demokratisk; og er forankret i samhørighet. Men dette er det som kjennetegner patriotisme generelt: norsk patriotisme er forankret i den underliggende følelsen av å ha overlegne verdier – en definisjon som neppe kan sies å være unik. Det er faktisk mulig, etter min mening, å betrakte norsk patriotisme som mer ekstrem siden den er også interessert i å pålegge sine verdier på andre. Norske verdier er verdier som andre bør akseptere og etterligne. Kongehus er greit så sant de er som vårt kongehus; flyktninger er velkomne forutsatt at de godkjenner og anvender våre verdier. Men dessverre er norsk patriotisme ikke så enestående og uskyldig som den ser ut.