Kultur

Skift og turnus: - når den politiske staten motarbeider staten

Må vi tilbake til 1979, og starte med en tilsvarende opplysningskampanje om konsekvenser med skift og turnusarbeid?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skift og turnusarbeid ble gjenstand for grundig gjennomgang da Arbeidsmiljøloven ble utformet i 1977. Bak de enkelte lovparagrafene lå det metervis med forskning og dokumentasjon på hvilke ulemper og helserisiko det er forbundet med å jobbe skift og turnusarbeid. Siden den gang er det kommet enda mer forskning, som heller forsterker tidligere forskning enn å svekke den.

En av konklusjonene i 1977, da Arbeidsmiljøloven kom, var et ytterligere behov for å utrede konsekvenser og fremme tiltak for å forebygge bruk av skift og turnusarbeid. I 1979 fikk vi derfor NOU nr 56 - som senere ble omtalt som "skiftarbeider komiteens innstilling".

Utviklingen i samfunnet har medført at turnusarbeid blitt er mer utbredt på bekostning av skiftarbeid. En viktig årsak til det er blant annet at antall industriarbeidsplassene er gått ned. Det har medført at vi fra 2010 fikk vi en lovendring i Arbeidsmiljøloven som likestiller skift- og turnusarbeid (Arbeidsmiljølovens § 10-4 (6).

Forbud mot nattarbeid

Med Arbeidsmiljøloven av 1977 ble det innført et generelt forbud mot bruk av nattarbeid, og hvor loven ble utformet slik at man skulle begrense nattarbeid til bare å gjelde de yrker som det er helt nødvendig at fungerer om natten.

Etter at NOU nr 56 - 1979 - skift- og turnusarbeid kom, ble det en stor diskusjon om hvordan man skulle kompensere arbeidstakere som jobbet nattskift. Man ble stilt ovenfor to valg. Det ene var å kompensere nattarbeid med mer fritid. Det andre var å kompensere ubekvemme arbeidstider med penger.

Forbruk av arbeidstakere?

Vi må erkjenne at arbeidstakere er det nok av. Om en arbeidstaker må tre ut av arbeidslivet pga ødelagt helse, eller tidlig død som følge av belastninger ved skift og turnusarbeid, så gir det arbeidsgivere en økt mulighet til å ansette unge, friske arbeidstakere.

I valget mellom penger eller økt fritid, som kompensasjonsordning for arbeid på ubekvemme tidspunkt, valgte flertallet av arbeidstakere i all hovedsak økt betaling i stedet for kompensasjon i form av fritid.

Det man statistisk kan konstatere, er at mange skift og turnus arbeidere får en tidlig slutt i arbeidslivet - i snitt rundt ca 55 år - og ender i stor grad opp som minstepensjonister som følge av at opptjeningstid på pensjon blir kort/ redusert.

Staten valgte en delt løsning for kompensasjon. Det ene som skjedde, var å innføre tidsberegning. Det betyr at arbeidstakeren får 15 minutters tidskompensasjon for å jobbe på natt, samtidig med en økonomisk kompensasjon for nattarbeid.

Filosofien og tanken bak denne løsningen, er at det skal koste arbeidsgiver noe å benytte arbeidstakere på jobbtidspunkter som medfører helserisiko, og at arbeidstakeren skulle få mer fritid til å restituere seg. Dette for å motvirke et «forbruk» av arbeidstakere (les tidlig slutt i arbeidslivet).

Økt økonomisk kompensasjon er også ment at skal kunne gi arbeidstakeren og vedkommende familie økonomiske muligheter til bedre kvalitetsfri når de har fri sammen. Som eksempelvis økonomi til teater, kino, idrettsarrangementer osv. Det er slik at familiemedlemmer til skift og turnus arbeidere også blir en underlagt en form for "skift og turnus arbeidere" - i den forstand at de må planlegge fritiden og aktiviteter i forhold den som jobber skift og turnus.

Økt risiko for samlivsbrudd – som også kan være økonomisk kostbare

Undersøkelser viser at samlivsbrudds raten ligger 50 til 60 % høyere for skift og turnus arbeidere enn for de som jobber normalarbeidsdag. Det viser dermed at skift- og turnusarbeid både er en sosial og velferdsmessig utfordring, og en samfunnsutfordring. Ikke minst gjelder det i forhold til boligspørsmål, og særlig behov for tilrettelegging for ensligledede hjem hvor barn er involvert.

Økonomisk kompensasjon for ubekvemt arbeid er blitt spist opp

Det at skift og turnus arbeidere fikk økt økonomisk kompensasjon i form av nattillegg, medførte at lønningene til skift og turnus arbeidere oversteg mange av lederlønningene. Det utløste en "krig", og et krav om at ledelse og lederansvar måtte belønnes (lederlønninger). En leder «kunne ikke tjene mindre enn de vedkommende ledet» het det den gang.

Siden lønnsbudsjettene har sine begrensninger, ble dette med økte lederlønninger i stor grad løst ved at man generelt reduserte på grunnbemanningen hos skift- og turnus arbeidere. I første rekke fjernet man fast ansatt personale som hadde som oppgave å avløse ved sykdom, ferier, permisjoner m.v. Disse ble enten ikke erstattet, eller erstattet av "tilkallingsvikarer" - en type stilling som er ikke hjemlet i lovverket. Og ved bruk av vikarer fra vikarbyråer - kostnader som det er mulig å dekke på andre budsjetter enn over de ordinære lønnsbudsjetter. Samtidig økte kravet til effektivitet på nattarbeid – til tross for at forskning viser at kroppen ikke er i stand til å yte like effektivt på natt som på dagarbeid. Dvs at skift og turnus arbeidere er underlagt et helt annet arbeidspress enn den gangen Arbeidsmiljøloven kom i 1977.

Lav grunnbemanning, og bruk av vikarer (som ofte blir stående evig på laveste lønnsstige), har medført mye bruk av overtid på både fast bemanning og vikarer. Det har skapt et helse- og velferdsmessig svært uheldig arbeidsmiljø på fast ansatte og innleide vikarer i mange virksomheter. Noe som kan generere et høyt sykefravær. Denne erkjennelsen kom veldig klart til uttrykk ved det privatdrevne Ammerudhellinga sykehjem i Oslo i 2011 - kjent som "Adecco-skandalen" - hvor det ble drevet et umenneskelig rovdrift på personale. I etterkant av Adecco-skandalen er det avdekket mange tilsvarende arbeidsmiljøkriminalitet.

I disse dager avdekkes minst like ille tilstander og sosial dumping på mange innleide arbeidstakere fra andre land.

Lederlønningene tar kaka

I dag har høye lederlønningers innhogg i lønnsbudsjettene medført at skift og turnus arbeidere har kommet dårlig ut økonomisk, og mange er blitt lavlønnsyrker. Man regner i dag med at gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er ca kr 468 000 pr år. I utgangspunktet skal ingen tjene under 90 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men mange skift og turnus arbeidere ligger under dette nivået i dag, eksempelvis innenfor vekterbransjen, hotell og restaurant m.fl. I dag regner man med at eksempelvis vektere – som har mye ubekvem arbeidstid – tjener fra 350 000 til 360 000 kr pr år. Skift og turnus arbeidere har mange steder blitt tapere økonomisk – helserisiko blir ikke lenger belønnet slik lovgiverne la opp til ved innføring av ubekvemstillegg.

Ny Arbeidsmiljølov

Fra 01.07.2015 fikk vi en ny Arbeidsmiljølov. Den tar ikke innover seg verken forskningen, eller kompensasjon for ubekvemt arbeid. Tvert imot!

Spesielt skremmende var det å lese at selveste leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Arve Kambe (Høyre) uttalte at skift og turnus arbeidere burde kunne jobbe 24 timers skift (mai 2014). Det forklarer, og viser, Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens holdning, repsekt og syn på skift og turnus arbeidere.

Bakgrunnen for Arve Kambe (Høyre) sitt standpunkt var trolig arbeidstakere ved Ila landsfengsel, som ønsker å jobbe doble skift – og de har mange 12 timers vakter i utgangspunktet. De fikk store medieoppslag. Og (den gang) Høyre- og Fremskrittspartistyrte kommuner, som ville innføre 13 timers vakter ved pleie- og omsorgshjem (Ladegården aldershjem i Bergen/ et sykehus i Telemark).

Det som blir spesielt –er at virksomheter innenfor staten/ offentlig sektor – er de instanser som blir ledende i å motarbeide statens forskningsbaserte lov- og avtaleverk fra 1977 – som ble fornyet i 2005?

«Moderne, fleksibel og familievennlig» Arbeidsmiljølov

Da den nye Arbeidsmiljøloven (01.07.2015) ble innført, omtalte arbeids- og sosialminister, Robert Eriksson (Fremskrittspartiet), at regjeringen nå vil regjeringen innføre en «moderne, fleksibel og familievennlig Arbeidsmiljølov».

I tiden før 1892 var arbeidsdagene i Norge på 12 til 14 timer pr dag. Den første arbeidstidsreduksjon fikk vi for barn i 1892 (10 timer), og i 1894 innføres 12 timers arbeidsdag for bakersvenner. Er det da «moderne» å gjeninnføre arbeidsgivers styringsrett på inntil 12,5 timers arbeidsdag i Arbeidsmiljøloven? I 1897 innføres 10 timers arbeidsdag generelt. Skal man «modernisere» loven, i en tid med økende arbeidsledighet mv, er vel veien å gå i retning av 6 timers dagen?

«Fleksibel lov», handler trolig om å svekke tidligere intensjoner i Arbeidsmiljøloven som har til hensikt å beskytte arbeidstakernes beskyttelse av fritid og arbeidsmiljø.

I Norge har lovgiver satt som krav at all arbeidstid skal avtales skriftlig. Under dekke «fleksibilitet», er ordninger med timebank/fleksibank opprettet også for skift og turnus arbeidere i mange virksomheter. I tillegg til belastningene med å jobbe skift og turnus, meldes det stadig om at skift og turnus arbeidere ikke får utbetalt overtidsgodtgjørelser ved overtidsarbeid, men at arbeidet overtid føres inn i timebank (arbeidstaker har ikke valgfrihet til å kunne ta ut overtid i form av overtidsbetaling). Det meldes også tilfeller hvor arbeidsgivere - ved selvtekt – trekker timer fra timebank på fritid som dekkes av andre permisjonsordninger. Er det slike eksempler som menes med «økt fleksibilitet»?

Hvordan en lov kan bli mer «familievennlig», når viktige vernebestemmelser svekkes, og arbeidstiden forlenges på det enkelte dagsverk er vanskelig å forstå. Her har regjeringen åpenbart et forklaringsproblem?

Den politiske staten motarbeider staten

I Norge er det Statens arbeidsmiljøinstitutt som er statens fagekspertise på arbeidsmiljø og arbeidsmiljøforskning i Norge (og som har tilgang på internasjonale forskningsfunn). Så er det Arbeidstilsynet som har fagekspertisen på å håndheve Arbeidsmiljøloven, og kunnskapen om hvordan arbeidslivet fungerer i praksis i Norge.

Det er ganske oppsiktsvekkende at under høringen om endringsforslagene i Arbeidsmiljøloven, så advarte Arbeidstilsynet mot lovendringene – antakelig basert på forskningen fra Arbeidsmiljøinstituttet. Likevel setter Fremskrittspartiet/ Høyre/ Venstre og Kristelig Folkeparti fagekspertisens (Arbeidstilsynet) anbefalinger til side. Det er da jeg mener at den politiske staten motarbeider staten!

Det blir ganske spesielt, når Arbeidstilsynet i etterkant av lovendringen, blir pålagt å håndheve en lovparagrafer som tilsynet - og all arbeidsmiljøforskning - er uenig i.

Det offentlige som arbeidsgivermodeller

Tall viser at om lag 50 kommuner ikke vil rette seg etter ny Arbeidsmiljølov i forvaltningen av sin personalpolitikk. Det viser at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen er i utakt med folkeviljen.

Staten, og virksomheter som staten helt eller delvis eier i, samt tilsvarende for kommunale forvaltninger og virksomheter, har et spesielt ansvar for å følge og etterleve de lover og avtaler som gjelder – siden staten gjennom Stortinget er lovgiver. Det er dermed et politisk – felles ansvar – å legge til rette for en personalpolitikk som er i samsvar med lover og avtaler over alt innen det offentlige, og ikke minst en personalpolitikk basert på forskning fra Arbeidsmiljøinstituttet og ut fra anbefalinger som fagkompetansen innenfor Arbeidstilsynet besitter.

Arbeidstaker får mer ansvar

Den nye arbeidsmiljøloven legger mer av ansvaret for å definere helse, miljø og sikkerhet, samt sosiale og velferdsmessige forhold over på den enkelte arbeidstaker. Den realiteten skal arbeidstakere fronte i møte med en arbeidsgiver lokalt - med styringsrett, og hvor arbeidsgiver har all makt. Og hvor arbeidstakeren kan risikere at arbeidskontrakten blir sagt opp om arbeidstaker ikke gjør det arbeidsgiver krever.

Den maktforskyvningen i favør av arbeidsgiver i ny Arbeidsmiljølov, kan i ytterste konsekvens medføre at ordene «helse, miljø og sikkerhet, samt sosiale og velferdsmessige forhold» bare blir tomme ord (les Adecco-skandalen i 2011).

Etter tidligere Arbeidsmiljølov (1977/2006), var det et ufravikelig ansvar for arbeidsgiver å sørge for at «arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn» under utførelse av arbeidet.

Så er det slik at i jakten på penger, ser vi at noen arbeidstakere trenger å bli beskyttet mot seg selv. Dvs arbeidstakere som står til disposisjon 24 timer i døgnet, 7 dager i uka for arbeidsgiver. Da er en streng Arbeidsmiljølov – ikke en fleksibel lov – helt nødvendig for å sikre helse, miljø og sikkerhet.

Du har bare en helse

Man er ikke alltid ung, man er ikke alltid sterk, og man er ikke alltid frisk. Derfor er det viktig å ha en Arbeidsmiljølov som ivaretar, og er tilpasset slik at arbeidstakeren kan stå i arbeid til oppnådd pensjonsalder.

Er vi kommet dit hen at vi må begynne der vi slapp i 1979 (NOU nr 56 – 1979) vedr. forståelsen og synet på helserisikoen ved å jobbe lange vakter, og spesielt nattarbeid – på nytt? Dvs si at man må gjennom en opplysningskampanje om hvilke risker man løper ved å velge skift og turnus arbeid?

Arbeidstakere har - som alle andre - bare en helse, og den skal vare livet ut. Finnes det da noe argument - i et demokratisk samfunn - for at Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre skal kunne få påtvinge en Arbeidsmiljølov, som i realiteten er blitt en «arbeidsgiver lov»?

Slik kan det gå når den politiske staten motarbeider staten. Hvor lenge kan vi leve med det?

Mer fra: Kultur