Debatt

Skei Grande og Sanner glemmer noe viktig

Ventelister og prisøkninger på mer enn 50 porsent: Det trengs minimumskrav til kommunenes kulturskoler hvis målet er tilbud til alle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Dagsavisen har statsrådene Jan Tore Sanner og Trine Skei Grande forsøkt å berolige oss om at én stortingsmelding er bedre enn to. For selv om Stortinget bestilte en egen stortingsmelding om kulturskolene ser det nå ut til at kulturskolene får tildelt et par kapitler i en annen stortingsmelding.

Skolelederforbundet: Kulturskolen kan drukne

Statsrådene kommer med flere gode innspill til hvordan både kulturskolene og barne- og ungdomskulturen kan utvikles og styrkes. Kultur og kulturaktiviteter for barn og unge utfolder seg der mennesker bor og lever sine liv, i det enkelte lokalsamfunn. Å styrke det lokale kulturlivet, den frivillige innsatsen og samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører, mellom kulturskolen, skolefritidsordningen og lokale kor, korps og andre lag vil bidra til et mer likeverdig tilbud i små og store lokalsamfunn.

Men de to statsrådene glemmer, eller de bevisst unnlater, å peke på den aktøren kulturskolene har en lovmessig plikt til å samarbeide med; grunnskolen. I opplæringslovens § 13-6 er dette uttrykkelig poengtert; «Alle kommunar skal aleine eller i samarbeid med andre kommunar ha eit musikk- og kulturskoletilbod til barn og unge, organisert i tilknyting til skoleverket og kulturlivet elles.» Dette viser oss to ting; Statsrådene ønsker ikke å knytte kulturskolene tettere til skoleverket, og statsrådene unnlater å nevne at kulturskolene er et skoleslag, forankret i opplæringsloven.

Oslo: Kulturskolen trenger et løft

Grunnskolen har en viktig rolle som formidler av kunnskap, ferdigheter og verdier knyttet til kunst og kultur. Kulturell kompetanse kommer til å ha stor betydning for framtidas arbeidsliv, næringsliv og samfunnsliv. Jeg mener det derfor må arbeides for å øke skoleverkets kompetanse innenfor estetikk, kunst og kultur. Alle de humanistiske fagene framover må betraktes som en sentral del av grunnutdanningen. De må verdsettes høyere og styrkes ytterligere i hele utdanningsløpet. Et bidrag til å styrke kompetansen i estetiske fag i grunnskolen, og samtidig arbeide mot en mer koordinert kultur- og utdanningspolitikk, kan være å benytte den kompetansen som kommunenes kulturskolelærere har. Dette burde statsrådene tatt med i sin kronikk.

Læreplanverket for grunnskolen appellerer til et samarbeid mellom grunnskolene og kulturskolen i fagene musikk, og kunst og håndverk. Kulturskolens lærere kan være en viktig ressurs for grunnskolens undervisning gjennom for eksempel felles prosjekter og bidra til å styrke kunst- og kulturopplæringen i grunnskolen. Kulturskoletimen var et slikt vellykket og treffsikkert tiltak som må vurderes igangsatt igjen. Tiltaket bør også sees i sammenheng med Norsk kulturskoleråds Rammeplan for kulturskolen, der rammeplanens breddetilbud kan være en del av denne kulturskoletimen.

Kulturskolen har en over 40 års historie her i landet, og den ble i 1997 lovfestet som et kommunalt ansvar, med frihet til lokalt å bestemme omfang og innhold. Selv om mange skoler har utviklet seg godt, ser vi at mange kommuner sliter med å gi skolene gode og helt nødvendige rammevilkår. Det dreier seg om alt fra skolens faglige innhold, til styringsstruktur og praktisering av regelverk. Mye av dette skyldes mangel på kompetanse om skoleslaget i kommunen. Slik jeg ser det er det åpenbart et behov for å sikre den faglige kvaliteten på tilbudet for elevene gjennom klarere instruks på en del områder. Slik loven er utformet sier den ingenting om omfang eller innhold. Det er opp til den enkelte kommune å selv vurdere hvilke tilbud man skal ha ut fra lokale muligheter og etterspørsel. Fortsatt er det en del skoler som ikke har utviklet innholdet i tråd med denne endringen. Jeg ser derfor et sterkt behov for at man legger inn et minimumskrav til innhold i forskriftene, for eksempel med krav om at det minst tilbys to ulike kunstfaglige uttrykk. Selv om ventelisten i dag er lengst til musikkundervisning, er det ingen grunn til å tro at ikke behovet for å uttrykke seg gjennom andre kunstformer er tilsvarende stort dersom det fins anledning og mulighet for det.

I St. meld 40 (1992 – 1993) «Vi smaa en Alen lange» sluttet Stortingets flertall seg til en målsetting om at musikkskoleelever skulle utgjøre minst 30 prosent av grunnskoleelever. Dette målet er langt fra nådd, og det til tross for at det også er kommet andre kulturuttrykk inn i kulturskolen. I dag har om lag 12-14 prosent av landets grunnskoleelever en plass i kulturskolen. Statistikken viser videre at det er svært mange barn på venteliste og at en ventetid på flere år er vanlig. Jeg finner denne kapasitetssvikten svært bekymringsfullt. Det er i seg selv et problem at skolene ikke kan ta imot alle som ønsker det, og det er problematisk at et offentlig, åpent tilbud dermed virker diskriminerende slik ventelistene gjør i dag. For at lovparagrafen skal ha noen funksjon for brukerne, vil det være nødvendig med en forskrift som sier noe om hvor lenge man skal kunne stå på venteliste og hvilke rettigheter man har som søker.

Utviklingen av nivået på skolepengene er et annet område som gir grunn til bekymring. Da Stortinget innlemmet det øremerkede tilskuddet til kulturskolene i kommunenes rammetilskudd, falt også taket på skolepengene bort. Dette har medført at over 50 prosent av skolene nesten umiddelbart fikk skolepengesatser som ligger langt over det Stortinget har ment var en rimelig pris for tilbudet. Prisøkninger på mer enn 50 prosent vitner om at man er i ferd med å tape målsettingen om at dette skal være et tilbud til alle barn og unge, uavhengig av økonomi.

Alle barn som ønsker det, må få gå på kulturskole. Det er derfor viktig at det fastsettes en egen forskrift til opplæringsloven, som blant annet regulerer krav til faglig nivå, kapasitet, og nivået for egenbetalingen i kulturskolene. Kulturskolene fortjener en forskrift, og barn og unge som ønsker opplæring i kunst og kultur fortjener en forskrift. Kulturskolene må videreutvikles både som egen organisasjon, som lokalt kulturelt ressurssenter, og som samarbeidspartner med grunnskole og videregående skole. Det må derfor utarbeides en egen stortingsmelding om kulturskolen.

Mer fra: Debatt