Skal vi sitte stille i båten til Trump er ute av Det hvite hus?

«Høyre biter hånden som mater oss sikkerhetspolitisk». Setningen dukket opp på Facebook i anledning Asle Tojes kronikk i Aftenposten, der han kritiserer Erna Solbergs angivelige anti-amerikanisme og oppfordring til å handle europeiske varer.

Hvordan havnet vi der? Var Høyre, med sin lange pro-amerikanske historie, nå i samme selskap som venstresiden i norsk poltikk? Med dem som elsket å hate USA og mislikte NATO?

Det ville i så fall være nytt og oppsiktsvekkende.

Den sikkerhetspolitiske opposisjonen i Norge på 1950-tallet, etter opprettelsen av NATO i 1949, var tema for hovedoppgaven min i historie, og i publikasjonen «NATOs kritikere» (Forsvarsstudier 3/89).

Spørsmålet jeg forsøkte å besvare var hva slags politikk de sto for etter at de hadde tapt kampen om norsk medlemskap i alliansen.

Det var ingen stor gruppe; folk tilhørende Norges kommunistiske parti, noen få konservative politikere, men særlig folk på venstresiden i Arbeiderpartiet. På begynnelsen av 1950-tallet etablerte de sistnevnte den såkalte Orienteringskretsen. I 1961 dannet de Sosialistisk Folkeparti.

For NATO-skeptikerne på venstresiden var det om å gjøre å bevare uavhengighet på flest mulig områder, innenrikspolitisk og utenrikspolitisk.

Det gjaldt å sikre retten til åpent å kunne kritisere USA, til å føre en selvstendig utenrikspolitikk, ha bånd til de såkalte østblokklandene, støtte kolonifrigjøringen og følge en tredje vei – som brobygger mellom blokkene.

Det gjaldt også retten til å føre en selvstendig økonomisk politikk, velge hvordan Forsvaret skulle utformes, hindre opprusting og forlengelse av verneplikten – kort sagt hindre militarisering av det norske samfunnet.

Motstanden var sterk da beredskapslovene ble vedtatt i 1950 og enda sterkere da regjeringen langsomt lot til å åpne for allierte militære baser og utstasjonering av amerikanske strategiske våpen på norsk jord.

Denne konstellasjonen i norsk politikk lå forunderlig fast under hele den kalde krigen: På den ene siden en marginal gruppe NATO-kritikere som protesterte når de mente at Norge opptrådte for pro-amerikansk. På den andre siden et stort flertall som støttet norsk NATO-medlemskap.

Senere, fra 1990 tallet og utover, ble tematikken en annen, men uten at frontene egentlig skiftet. Da handlet det om å stille opp for alliansen og USA globalt; på Balkan, i Afghanistan og Libya.

Fortsatt var målet fra norsk side å være «en god alliert» for å sitere Godal-utvalget (2016), som tok for seg den norske innsatsen i Afghanistan i årene 2001–2014. Fortsatt var venstresiden kritisk.

Men bare noen få måneder inn i Donald Trumps andre presidentperiode synes alt forandret. Mange har pekt på de lange linjene, at USA lenge har hatt fokus på Stillehavet, ikke Europa. Men først med Trumps gjeninnsettelse er dogmet om NATO og USA som vår sikkerhetsgarantist blitt åpent utfordret.

Trumps forsvar for Putin i Ukraina, hans uttalelser om EU som et anti-amerikansk prosjekt og trusler om å annektere Grønland, er blant mange utspill som har svekket tilliten til USA i alliansen.

Da Trump under sitt møte med Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus fikk spørsmål fra pressen om han ville forsvare de baltiske land, svarte han unnvikende. Polen ville han stå opp for, sa han – som om artikkel 5 ikke gjaldt for alle.

Premisset som har styrt den norske sikkerhets- og utenrikspolitikken i mange tiår, synes med andre ord svekket. At det skulle skje ved at USAs president tok Russlands side i krigen mot et europeisk land, hadde nok de færreste forestilt seg, verken de som var motstandere eller tilhengere av NATO.

Pussig nok er kanskje de som i ettertid fortoner seg mest fremsynte, den kretsen av NATO-skeptikerne man fant på borgerlig hold. Menn som Carl Hambro, Carl P. Wright og Sven Nielsen i Høyre og Jon Leirfall i Bondepartiet. Dessuten noen få høytstående yrkesmilitære, særlig i Sjøforsvaret, som gikk offentlig ut og valgte å fratre sine stillinger.

Disse NATO-skeptikernes mål var en militær organisasjon som skulle kunne forsvare nasjonen, ikke alliansen.

Dette var folk som ikke stolte på at amerikanerne ville komme oss til unnsetning på grunn av en traktatforpliktelse, og som derfor var motstandere av å basere forsvarsplanleggingen på det premisset alene. Det var folk som var nasjonalt sinnede og forsvarsvennlige.

Mange hadde kanskje i minnet britenes og franskmennenes mangelfulle innsats for forsvaret av Norge i Narvik våren 1940.

At USA ville la Norge i stikken var for øvrig heller ingen fremmed tanke i regjeringen eller i NATO-vennlige kretser.

Men der var tilnærmingen en helt annen. Det handlet om å gå stille i dørene og samtidig arbeide for å binde USA, som verdens fremste atommakt, de facto til NATO-traktatens artikkel 5.

Det skulle skje på mange måter: Gjennom hyppige øvelser, forhåndslagring av våpen, dimensjonering av Forsvaret for oppholdende strid i påvente av allierte forsterkninger og hemmelige tjenester som ga USA god etterretning om fienden i øst. Muligens også baser i fredstid.

Når nå amerikanerne selv rokker ved vårt sikkerhetspolitiske skjebnefellesskap, tvinger spørsmålet om alternativer seg frem. Er det noe vi kan lære av NATOs kritikere i så måte? Jeg tror ikke det.

De på venstresiden var generelt motvillige til det militære, og forestilte seg antakelig at trusselen fra øst var overdrevet, at vi i ytterste fall kunne holde oss unna en tredje verdenskrig.

De på høyresiden ga nok tidlig opp forestillingen om norsk selvforsvar, men mente antakelig at hjelp fra vestlige stormakter handlet om deres egeninteresse, ikke politiske forpliktelser.

Hva de ellers mente er vanskelig å si, for bare etter noen få år ble det taust og siden er de nesten glemt.

Var det noen den gang som snakket om Europa som en alternativ trygg havn for sikkerhetspolitikken? Nei det var det ikke. Forklaringen er enkel: Den gang lå Europa i ruiner.

Er Europa et alternativ i dag? Nei, vil ekspertene si, i alle fall på kort sikt. Men skal vi ta utfordringen fra USA på alvor, er det kanskje ingen vei utenom. Da må noen våge å lufte ideen.

Alternativet er å sitte helt stille i båten og vente til Donald Trump er ute av Det hvite hus. Ingen av delene er risikofritt.

Les også spaltist: Nå starter kampen om historien

Les også debatt: Demokratiet må forsvares med mer enn våpen

Les også Cornelia Kristiansen: Målene for KI-utviklingen er såpass drøye at vi bør engasjere oss i veien videre (+)

Les også Jo Moen Bredeveien: Vi er trolig nærmere enn noen gang siden krigen å miste friheten igjen (+)

Les også spaltist: Revidert nasjonalbudsjett skal være dritkjedelig