Skal Norge inn i Sikkerhetsrådet?

Under sitt presidentskap i Sikkerhetsrådet 2001/2002 fikk Norge igjennom en resolusjon som krevde at Israel skulle trekke seg ut fra Vestbredden, og Palestina skulle få sin egen stat. Alle medlemsstater har plikt på seg til å etterleve rådets beslutninger, men ingenting har skjedd.

Derimot har Israels okkupasjon eskalert og en fredsløsning synes lenger unna enn noen gang før.

«I 25 år har Norge iherdig arbeidet for en tostatsløsning», sier statssekretær i UD, Audun Halvorsen i et innlegg i Aftenposten 08.02.19, og fremhever samtidig «Norges balanserte tilnærming til konflikten». Denne balansegangen fra regjeringen har ikke ført oss nærmere en løsning, snarere tvert imot. Forholdene i området har stadig blitt verre. Men balansegangen har ført oss fram til Granavoll-erklæringen, som forteller oss at regjeringen vil «Legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel.» Balanseringen har ført oss ned i spagat på den ene sida av bommen.

Norge vil med denne regjeringserklæringen i ryggen søke medlemskap i Sikkerhetsrådet. Det vil utvilsomt skade palestinernes sak. I Sikkerhetsrådet trenger vi stater med ryggrad som kan se begge sider av konflikten, og ikke en stat som «balanserer» etter Netanyahus diktat. Norge i Sikkerhetsrådet vil utvilsomt være å gi en dobbeltstemme til Netanyahu, Trump og hans Midtøstenpolitikk. Kan Norge, Midtøsten og verden være tjent med en slik utvikling?