Sju år i ødemarken

Vi er nødt til å se i øynene at det var vi som skapte Anders Behring Breivik.

Sju år. Sju år har det gått siden bomben i regjeringskvartalet. Sju år siden den dagen på Utøya. For mange av de involverte og pårørende har nok de sju årene gått ulidelig sakte. For mange andre føles det uforståelig at det allerede har gått så lang tid. I det store og hele er sju år kanskje ikke så lenge, men sju år etter en av våre største nasjonale tragedier burde være nok tid til å gjøre enkelte grunnleggende ting.

Det er mye som burde vært gjort siden terrorangrepet i Oslo og på Utøya, men særlig fraværet av to ting peker seg ut som virkelige fallitterklæringer. At vi ennå ikke har klart å bygge et nasjonalt minnesmerke, og at vi ikke er i nærheten av å ta et skikkelig oppgjør med tankegodset bak terrorismen. Førstnevnte er, til tross for å selvsagt være svært symboltungt, i seg selv et ganske lite prosjekt. Det andre er så stort at vi knapt har klart å begynne på det, selv om flere har prøvd å dra i gang prosessen.

Minnesmerket er sin egen triste historie. Selv i Norge, de evige omkampers hjemland, burde vi nå ha klart å begynne konstruksjonen av et nasjonalt minnesmerke om vår moderne tids største nasjonale tragedie. Og ja, jeg vet at et norsk-belgisk team i mai i år vant en konkurranse for å utforme et slikt minnesmerke. Sånn sett kan man si at ballen ruller videre, men det er fortsatt motstand mot prosjektet og plasseringen, og at siste ord nå er sagt, tror jeg ikke på før monumentet står ferdig bygd.

Prosessen har rett og slett ikke vært god nok. Da USA bygde sitt minnesmerke over 9/11-terroren var det også en stor mengde byråkrati og kontrovers knyttet til prosessen, men de klarte likevel å ha kåret en vinner allerede i 2003. Byggingen begynte i mars 2006, mindre enn fem år etter angrepene. Samtidig er det verdt å merke seg at AUF, med hjelp av arkitektkontoret Blakstad Haffner, har vært flinke til å «ta tilbake» Utøya. Øya er bygget opp igjen både vakkert og funksjonelt, og det er ingen grunn til at staten ikke skulle kunne ha fått til et nasjonalt minnesmerke i løpet av den samme tiden.

Et nasjonalt minnested vil være symbolsk viktig, og vi bør legge press på myndighetene frem til det står ferdig. Men vi har også langt større problemer enn manko på minnesmerker. Det er nesten uforståelig at vi har vært så dårlige til å ta oppgjøret med ideologien bak terrorangrepet 22.07.2011.

Da Anders Behring Breivik ble erklært strafferettslig tilregnelig tenkte jeg, kanskje litt naivt, at det ville gjøre det vanskeligere å avfeie handlingene hans som en gal manns verk. Det viste seg å ikke stemme. I de samme krokene av internett der terroristen hentet sin inspirasjon, er alle tydelige på at han bare var en gal mann som agerte alene. At han oppsto i et vakuum, som man sier.

Andre avfeier ideologien hans med at den var nærmest tilfeldig valgt. Det er lett å si at Breivik passer perfekt inn i malen som en sint, sinnsforvirret ung mann. Nettopp en slik person som er gull verdt for alle ekstremistiske organisasjoner og ideologier. At det var litt tilfeldig hvor han endte opp på det politiske spekteret. Vi vet jo at islamister, nynazister og andre lignende grupper har medlemmer med påfallende like profiler, og rekrutterer på samme måte. Og selvsagt kunne nok Breivik, om omstendighetene bare var litt annerledes, blitt tilsvarende forført av Ayman al-Zawahiri eller Tore Tvedt som han ble av muslimhaterne Fjordman og Pam Geller.

Men hva så? Tilstedeværelsen av andre ekstremistiske ideologier gjør ikke den voldelige ytre høyresiden mindre farlig. Snarere tvert imot. De ekstreme antiislamistene og de fundamentalistiske islamistene tjener bare til å forsterke hverandres verdens- og fiendebilder. Ekstremistenes verdenssyn er svart-hvitt, og det er ikke plass til alle de grånyansene vi andre lever livene våre i.

Ekstremt muslimhat og konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet var ikke noe nytt som oppsto 22.07.2011, men det var i etterspillet av terrorhandlingene at de virkelig ble allment kjent. Man skulle kanskje trodd at meningene ville gått under jorda etter å ha inspirert det mest dødelige terrorangrepet i vår moderne historie, men utrolig nok har det motsatte skjedd.

Du trenger ikke tilbringe mye tid på internett før du ser at de samme holdningene fortsatt lever i beste velgående. Nettsteder som forfekter konspirasjoner om muslimsk overtakelse av Europa, og Arbeiderpartiets medskyldighet i disse, er jevnlig blant de mest delte i Norge. Ofte deles de sågar av etablerte politikere og samfunnstopper. De mest hatefulle blant oss har fått et fritt spillerom, og det har gjort dem både modigere og mer høylytte.

Jeg tror grunnen til at vi har vært så nølende med å ta et oppgjør med Breivik som en ideologisk aktør, er at når vi gjør det blir vi nødt til å se i øynene at det er vi som har skapt ham. At han var et produkt av en samtid der det var – og er – stuerent å spre hat og konspirasjonsteorier om både muslimer og Arbeiderpartiet.

Det er på tide å innse det nå. Et oppgjør med Breiviks ideologi og meningsfeller begynner med en innrømmelse: Vi gjorde ikke nok. Vi tok ikke hatet på alvor, selv ikke da hatet kostet oss så mange liv. Men vi kan ta det på alvor nå. Og mens vi gjør det, kan vi samtidig sørge for å få ferdig det minnesmerket vi trenger. Det burde være overkommelig, særlig sammenlignet med den langt større jobben vi har foran oss.

Sju år er ikke så mye – men det er nok tid til å begynne.