UØNSKET: Når det gjelder omfang viser nasjonal statistikk at det er langt mer vanlig å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra kunder, klienter eller pasienter, enn fra sjefen, skriver Cecilie Aagestad. FOTO: USGIRL/ISTOCK

Sjefen har fått skylda

110.000 yrkesaktive utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb.

Uønsket seksuell oppmerksomhet utøves for det første av kunder, klienter og pasienter og for det andre av sjefen eller kollegaer. Kildene er ulike både med hensyn til utbredelse (det vil si hvor mange som utsettes) og ifølge noen nye studier alvorlighetsgrad (det vil si risiko for å utvikle et helseproblem).

På linje med å bli utsatt for mobbing eller vold og trusler på jobb, er uønsket seksuell oppmerksomhet på arbeidsplassen noe som må tas på alvor og forebygges.

Både i mediebildet og i forskningen på feltet er det i all hovedsak uønsket seksuell oppmerksomhet fra leder eller kollega som har blitt viet nærmest all oppmerksomhet – det er viktig, men er det nødvendigvis riktig?

Hvis vi konsentrerer oss om alvorlighetsgrad er det riktig. Så langt er det rimelig godt dokumentert at det å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, særlig fra sjefen, er knyttet til intensjoner om å slutte i jobben, nedsatt trivsel, psykiske helseplager og i enkelte studier også sykefravær. Når det gjelder det å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra kunder, klienter og pasienter og risiko for ovenente forhold er forskningen mer mangelfull og sammenhengene er ikke like entydige.

Men vel så viktig i et forebyggingsperspektiv bør det ses nærmere på den mest vanlige kilden til uønsket seksuell oppmerksomhet i norsk arbeidsliv. Når det gjelder omfang viser nasjonal statistikk at det er langt mer vanlig å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra kunder, klienter eller pasienter, enn fra sjefen. For å prioritere i det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet må man ta hensyn til både alvorlighet og utbredelse, og så langt er det i all hovedsak alvorlighetsdimensjonen som er dekket.

De fleste virksomheter vil nok etter fjorårets metoo-kampanje ha «børstet støv» av allerede eksisterende rutiner for å håndtere uønsket seksuell oppmerksomhet på arbeidsplassen. Likestillings- og diskrimineringsombudet i samarbeid med Arbeidstilsynet har utarbeidet en veileder for å forebygge og håndtere trakassering på den enkelte arbeidsplass. Nettopp kommuniserte rutiner, holdninger og konsekvenser av slik atferd viser seg å være det mest effektive tiltaket for å forebygge seksuell trakassering på arbeidsplassen.

Men virker disse tiltakene når vi snakker om den største kilden til uønsket seksuell oppmerksomhet i norsk arbeidsliv? Og hvor belastende oppleves slike handlinger av ansatte innenfor helse- og omsorgsyrker? Det vet vi fortsatt svært lite om.

En rekke yrker i offentlig sektor er blant de mest utsatte, og i helse- og omsorgsyrker rapporterer 14–15 prosent at de utsettes for den type atferd på jobb, og det er de yngste kvinnene som er mest utsatt. Men selv om det relativt sett er mange som opplever å bli utsatt for denne typen atferd i disse yrkesgruppene, er det usikkert hvor alvorlig slike handlinger oppleves. Her vil det antagelig være store variasjoner både i type hendelse, og hvordan den enkelte selv opplever situasjonen.

I en studie i ulike helseinstitusjoner i Danmark, fremkom det at ansatte skilte mellom om handlingene var intenderte eller ikke. Ikke intenderte handlinger ble sett på å være et resultat av en pasients sykdomsbilde, mens de intenderte handlingene ble sett på som seksuell trakassering i bred forstand. Dette antyder at det er to former for uønsket seksuell oppmerksomhet i denne typen yrker, som kan være ulike med hensyn til både alvorlighetsgrad og utbredelse. Det medfører også her at tiltakene som utarbeides nødvendigvis må favne begge former.

Et annet interessant poeng i den nevnte artikkelen var at rutinene for hvordan håndtere uønsket seksuell oppmerksomhet på arbeidsplassen var helt fraværende, det var heller ingen som snakket om at dette foregikk, hvordan det opplevdes av den enkelte, og ikke minst hva man som ansatt kunne gjøre hvis en slik situasjon oppstod. Jeg tror kanskje at dette fortsatt er gjeldende for mange helseinstitusjoner i Norge.

Hva kan vi forvente å se av utviklingstrekk i uønsket seksuell oppmerksomhet på norske arbeidsplasser i årene framover? Spørsmålet som stilles om uønsket seksuell oppmerksomhet i levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB) ble stilt før metoo-kampanjen skylte over landet. Vil vi i fremtidige målinger se en reduksjon i andelen som rapporterer om slike hendelser i norsk arbeidsliv fordi både sjefen, kollegaer og kunder har blitt mer oppmerksom på egen atferd? Eller vil det ikke bli noen endring med utgangspunkt i at den største andelen som opplever å bli utsatt for den type atferd utsettes av, klienter eller pasienter. Ventelig vil kanskje denne andelen til og med øke, da det er forventet en sysselsettingsvekst i helse- og omsorgsyrker i årene fremover, slik at flere potensielt sett vil kunne bli utsatt for den type atferd på jobb.

I det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet savnes det et tydeligere fokus på den store andelen som utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet i helse- og omsorgsyrker. Kunnskapsgrunnlaget om mulige effekter av å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra kunder, klienter eller pasienter knyttet til trivsel, intensjoner om å slutte i jobben og helseplager er så langt mangelfull. Men man vil kunne anta at det å bli utsatt for denne type atferd vil kunne føre til nedsatt trivsel, intensjoner om å slutte i jobben og helseplager, på lik linje med andre negative forhold i arbeidsmiljøet som mobbing og vold og trusler.

Kronikken er skrevet på bakgrunn av en lengre artikkel som ble publisert 15. mars i Stat & Styring, 01/2019.