Siste scene for norsk film?

Det audiovisuelle produksjonsmiljøet i Norge er ikke ivaretatt gjennom regjeringens krisepakker.

De siste ukene har vi sittet hjemme. Da tror jeg at mange har gledet seg over gode filmer og serier. Aldri før har vi sett så mye på skjermene våre. Det redder oss gjennom koronakrisa. Men hvem redder dem som redder oss?

Ingen.

For selv om det audiovisuelle produksjonsmiljøet i Norge er blant våre fremste kulturbærere, er de ikke ivaretatt gjennom regjeringens krisepakker. I en tid da det aldri har blitt konsumert flere spillefilmer, dramaserier, TV-underholdningsprogram, dokumentarer, animasjonsfilmer, dataspill og reklamefilmer, står de som produserer dem på bar bakke i møte med koronaviruset.

Filmbransje i krise: Vil be Raja om minst 150 millioner i krisehjelp (+)

De fleste film- og TV-produsentene må stenge på grunn av myndighetspålagte restriksjoner.

Det legger for eksempel åpenbare begrensninger på en filminnspilling når man både foran og bak kamera må holde to meters avstand.

I tillegg er kinoene stengt.

Konsekvensen er at ferdig film ikke får kinoinntekter, film i produksjon blir utsatt eller kansellert, og nye prosjekter får ikke finansiering. Dette skaper en dominoeffekt. Det er ikke bare i år tilbudet av norske filmer og serier blir redusert. Det vil også gjelde i årene framover.

Samtidig har nordmenn aldri har vært stoltere over produktene til norske film- og serieskapere.

I løpet av de siste ti årene har norske produksjonsmiljøer kjørt ut den ene storproduksjonen etter den andre. Ikke bare har de fått oss til å le, gråte, grøsse og reflektere. Norske produsenter bidrar kraftig til å formidle historier om Norge til et nytt publikum og nye generasjoner.

Mange hadde sitt første møte med helter som Jan Baalsrud, Thor Heyerdahl, og Roald Amundsen i kinosalen. Samtidig bidrar norske filmprodusenter til å formidle uttrykk fra det moderne Norge.

Filmen «Alle utlendinger har lukka gardiner» er en fersk ungdomsfilm fra et flerkulturelt miljø i Groruddalen. Den ble hardt rammet av koronaviruset, da den bare fikk et par dager på kino før Norge stengte.

Les også: Kritisk dårlig krisepakke

Hvis norske produsenter skal fortsette å glede nordmenn med underholdning fra øverste hylle, er treffsikre krisetiltak helt nødvendig.

Dersom sentrale uavhengige produksjonsselskaper går konkurs som følge av krisesituasjonen, vil det ta lang tid å bygge opp igjen en norsk filmbransje som kan levere innhold av den høye kvaliteten vi er blitt vant til. Det rammer en hel næring og hele verdikjeden.

Det rammer viktige arbeidsplasser for manusforfattere, filmarbeidere, skuespillere, regissører, produsenter og distributører. Det rammer kinoene. Og det rammer til syvende og sist publikum. Vi får ikke lenger innhold som tar utgangspunkt i vårt språk, vår kultur, vårt samfunn, og hele mangfoldet som utgjør vår norske identitet.

Les også: Setter opp Ibsen i friluft – med kun fem publikummere (+)

Derfor har vi i Virke sendt et tydelig signal til kulturministeren om at han må handle raskt for å redde produksjonsmiljøene i Norge. 

Norsk filminstitutt har estimert at prosjekter innen deres støttesystem alene står ovenfor et omsetningstap i produksjon på 440 millioner kroner hvis krisen vedvarer utover høsten.

Det enkleste og raskeste tiltaket er å skyte friske penger inn i Filmfondet. Virke mener at en slik bevilgning må være på minst 150 millioner kroner, og at den må suppleres ytterligere dersom situasjonen varer ut året. Vi forventer at regjeringen sørger for at også film- og TV-feltet får den økonomiske krisehjelpen som trengs. Ellers kan vi ha sett siste scene fra norsk film på veldig lenge.