Sirkuset rundt romfolket

ROMFOLKET: Det spørs om ikke alt hatet og fordommene som nå flommer over i Norge, har en kulturell bakgrunn.

Politikere, medier, forskere og synsere har oppdaget at det finnes et problem i Europa som heter romfolket. Det skjedde da romfolket i stort antall kom hit til landet og det ble en åpen konflikt. Alle løper til mikrofonene med sterke oppfatninger. Noen vil deportere eller busse dem ut. De fleste andre politikere sier at det er ikke vårt bord. De er her som gjestearbeidere eller turister. Vi har ingen forpliktelser når det gjelder å skaffe dem tak over hodet, vann eller sanitærforhold. Og for all del, de har ikke rett på noe fra Nav. Det trommes sammen til hastemøte for å få dette opplagte slått fast – en gang for alle, med fynd og klem.

Ekspertene har også kommet på banen. Professor Kristian Andenæs mente raskt at regjeringen måtte begynne å gjøre noe for romfolket og satte det inn i en europeisk sammenheng. Det mangler en europeisk strategi etter hans mening. NRK rapporterte villig om denne oppfatning.

Men det faktiske forhold er at det eksisterer en europeisk strategi. Mediene har bare ikke brydd seg om å rapportere om det. For ett og et halvt år siden innkalte Europarådet til et høynivåmøte med alle de 47 medlemslandene for å utarbeide en felles strategi. Strasbourgdeklarasjonen ble vedtatt. Den gjennomføres nå. Et eksempel: Det ble vedtatt å utdanne eksperter som skal utplasseres i lokalsamfunnene der romfolket bor. De skal hjelpe dem med å få sine rettigheter til utdanning, helsestell, bolig og jobb oppfylt. Problemet nesten overalt hvor romfolket bor, er at de blir holdt utenfor alle offentlige tjenester. Der romfolket bor slutter bussen å gå. Vannledningen og kloakkledningen stopper også der. Mange steder sendes barn av romfolket til skoler for psykisk utviklingshemmede. Når de blir sendt til offentlige skoler for «vanlige» barn, tar foreldrene sine egne barn ut.

Vi har allerede utdannet ett tusen slike mellommenn, med høy juridisk og annen ekspertise, og de er nå i sving ute i lokalsamfunnene. Utdanningsprogrammet fortsetter i høyt tempo. I år vil vi utdanne ytterlige 500 slike eksperter. Den norske regjering støtter opp om dette og andre programmer for romfolket med de såkalte EØS-midlene. Vårt program er blitt så vellykket at flere land enn de som i begynnelsen skulle nyte godt av det, ønsker å bli med.

I henhold til Strasbourgdeklarasjonen ble det også vedtatt å opprette et nettverk av byer som kan lære av og støtte hverandre. Hva Spania har gjort, som Aftenposten hadde en bred reportasje om i går, inngår som et viktig eksempel i dette nettverket. Oslo og andre norske byer kunne ha vært med i dette nettverket for lenge siden og vært bedre rustet til å møte den nåværende situasjonen, hvis det hadde vært spredd informasjon om det, da. EU var representert på den nevnte høynivåkonferansen og deres strategi koordineres med Strasbourgstrategien. EU-kommisjonen har satt av store midler som EUs medlemsland kan benytte seg av.

Romfolket er Europas største minoritet. Og den mest diskriminerte. Diskriminering fra offentlige myndigheter så vel som fra vanlige folk. Fordommene og hatet er så stort mange steder at det fører til vold og drap. Språkbruken som «folk på gata», eller for å si det mer korrekt – folk i villastrøkene – bruker her i landet, står ikke tilbake for det vi hører utover i Europa. Det bør bekymre oss alle. Vi bør bekymre oss over at det faktisk var her 22. juli-tragedien skjedde. Samme hva retten kommer til om tilregnelighet; drapene i regjeringskvartalet og på Utøya hadde en samfunnsmessig bakgrunn. Det spørs om ikke alt hatet og fordommene som nå flommer over også har en kulturell bakgrunn. Nemlig den at vi er blitt så rike og fornøyde her i landet at vi ikke ser splinten i vårt eget øye. Når fattigdommen trenger seg på, blir den til noe avskyelig og kriminelt, slik at vi likevel kan opprettholde vårt eget selvbilde.

For to år siden oppnevnte jeg en «vismannsgruppe» under ledelse av tidligere utenriksminister Joschka Fischer. Gruppens oppgave var å gi råd om hva man skal gjøre med den voksende rasismen og hatet mot minoritetene i Europa. En viktig årsak til at jeg oppnevnte gruppen var den økende voldsbruken mot muslimer, jøder og romfolk. Rapporten skapte mye interesse og brukes for utforming av politikk mange steder. Men ikke i Norge. Vi hadde tydeligvis ikke behov for å høre på råd fra andre. Noen måneder etterpå kom 22. juli. Og nå florerer sjikanen av romfolket. Vi hadde kanskje hatt noe å tjene på å høre litt på andre.

Joschka Fischer sa noe viktig da han presenterte rapporten. Nemlig at det samfunnspolitiske sentrum av medier og politikere bør ta et større ansvar. Ellers blir det som vi i går kalte ekstremt, sakte, men sikkert «mainstream»-oppfatninger. Ansvar i denne sammenhengen innebærer at man ikke bare reagerer på begivenheter og konflikter, men også holder oppmerksomheten oppe når fjernsynslampene skrus av. Det er å håpe at den positive støtten til romfolket, som også kommer fram nå, ikke enda en gang til blir bare hyggelig og temporært prat. Noe må gjøres. Og det vil ta tid og krever tålmodighet.