Sikrer vi vekk kulturarven?

Vi må leve med paradokset om at ethvert sikkerhetstiltak over tid vil kunne gi falsk trygghet.

Riksrevisjonens undersøkelse av oppfølging av objektsikring ble overlevert Stortinget 5. juni og har siden vært heftig debattert. Dette fattet interesse da jeg har arbeidet 20 år med samfunnssikkerhet.

Det var lenge stor uvisshet om hva sikkehetsargumentet for nytt Regjeringskvartalet handlet om. 7 konkurranseprosjekt ble utstilt i mai 2017. Lite og ingenting skrevet om hva sikkerhetstiltakene gikk ut på. Men vi registrerer at byrom og gater fragmenteres og forsøples både funksjonelt og estetisk.

Nå vet vi at det i stor grad handler om perimetersikkerhet, områdesikring. Begrepet dekker et vidt spekter. Det handler om skyveporter, alarmsystemer, pullerter, «road blockers» og «tyrekillers». Det er rimelig opplagt at det ligger store fortjenester i disse produktene. Ingen vil vel våge å velge annet enn det aller beste.

Det har være en del oppslag om sikkerhet i det nye Nasjonalmuseet. Jeg ble nysgjerrig på temaet, reiste til London og besøkte museene Victoria & Albert, Tate Britain og Tate Modern. Ingen av disse stedene hadde noe som lignet fysiske barrierer ved inngangene. Snarere er det brede ramper lett tilgjengelig for biler, og hyggelige vakter som lyste med en lommelykt i sekken min. Ingen form for elektronisk kontroll.

De siste 50 år har synet på planlegging endret seg, fra å etablere himmel på jord til dit vi ikke vil. Tyske sosiologen Ulrich Beck ga i 1986 ut boka «Risikogesellschaft», eller «Risk Society». Førindustrielt mantra var «jeg er sulten!» Postindustrielt mantra er «jeg er redd!» Det er frykt det handler om, mer enn risikoen for uønskede hendelser.

Avdøde Odd Børretzen hyllet sin bestemor som var redd for svensker, «negre», kinesere, ja, hun var redd for Stavangerfolk.

La oss se på noen fakta. Gjennomsnittlig drepte årlig i USA over 10 år, 2004 – 2014; 2 drept av islamistiske imigranter, 5 av høyreekstremister, 9 av islamistiske terrorister, 21 av småbarn med håndvåpen, 31 av lynnedslag, 264 ble påkjørt av en buss og sist, men ikke minst, 11737 personer ble skutt av andre amerikanske statsborgere.

Biler kjører inn i folkemengder. 12 ble drept på et julemarkedet i Berlin i desember 2016, fem drept på Drottninggatan i Stockholm i april 2017 og 14 drept på La Rambla i Barcelona i august 2017. Verdt å merke seg at det var to dødsulykker første halvår i 2017 ved usikrede planoverganger på Rørosbanen.

Avdelingsdirektør Carsten Rapp i Nasjonal sikkerhetsmyndighet, skrev høsten 2014 i DN; I en norsk kontekst inntreffer terrorangrep med så lav frekvens at det vil være umulig å beregne sannsynligheten på en hensiktsmessig måte.

Benedicte Bjørnland sa om trusselvurdering for et år siden: Fremmede staters rekruttering av kilder og agenter, påvirkning og kartlegging av virksomheter og kritisk infrastruktur, samt nettverksoperasjoner vil utgjøre de mest alvorlige utfordringene.

Å lære av erfaring fra uønskede hendelser viser seg også å være problematisk. Forståelig nok vil vi gjerne sikre oss mot at de samme eller lignende uønskede hendelser skal skje igjen. Det er urovekkende og uforståelig at de presenterte løsningene for Regjeringskvartalet i så stor grad er preget av at man skal sikre seg mot at en bil lastet med sprengstoff skal komme for nær.

Vi må leve med paradokset om at et hvert sikkerhetstiltak, vil over tid kunne gi falsk trygghet. Det kan jo hende at en bygning kan angripes ovenfra og ikke fra gatenivå eller i en tunell under et bygg.

Teoriene innen samfunnssikkerhet har endret seg. Først var det slik at man mente usikkerheter kunne fjernes med rasjonelle, konkrete løsninger. Bolten eller bjelken var for svak, bremsene eller en ventil sviktet. Så ble det mer fokus på menneskelige feil. I det siste tiåret har det blitt gradvis mer fokus på informasjon og samhandling både vertikalt og horisontalt i en organisasjon. Gjørvrapporten konkluderte med at der det sviktet var at: Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull og ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig. Derfor er perimetersikring også svært risikabel og farlig da den i prinsippet legger hovedvekten på fysiske og tekniske løsninger.

Klart vi skal har sikring av militære anlegg og viktige sivile bygninger, ja også kunstmuseer for den del. Det må ikke være slik at det er mulig å klatre inn med en vanlig stige og stjele Munchs «Skrik».

En fullkommen perimetersikring kan synes som umulig både teknisk og økonomisk i forhold til Riksrevisjonens krav til objektsikring. Er det en rimelig sammenheng mellom de store investeringene og effekten? Hva om perimetersikring gir falsk trygghet, og Y-blokka er sanert?

I 1999 ble det gjort et bemerkelsesverdig unntak da gullmedaljen fra Royal Institute of British Architects, ble gitt til byen Barcelona, og ikke til en arkitekt eller et prosjekt. En kollega i Barcelona, Ignasia Lecea uttrykte seg slik i 2003: Public spaces are the city. It is in public open spaces citizens learn to be citizens.

Og det er slik vi vil ha det. Vi vil ha Karl Johan, Youngstorget, Melafestivalen og Slottsparken for alle.