Norge har aldri vunnet sju kamper på rad på Ullevaal stadion før. Enda mer? Ja. Denne uka har vært familien Elyounoussis gjennombrudd i den norske offentligheten.
Det siste poenget startet i programmet Lindmo på NRK sist fredag der fetterne snakket om sin ankomst til Norge fra Marokko og hvordan 11 år gamle Tarik ikke så for seg å få 50 landskamper for Norge i løpet av sitt ungdommelige og voksne liv. Mohamed Elyounoussi satt der som Norges dyreste fotballspiller og ga det samme beskjedne inntrykket som han viste da han slo gjennom i Sarpsborg 08. Ydmyke og nøkterne, men samtidig ambisiøse. Akkurat som vi har fått se i disse to kampene mot Slovenia (1–0) og Bulgaria (1–0).
I årets siste landskamp var begge involvert i den svært fortjente norske scoringen som kom etter vedvarende press og stor variasjon i det norske spillet. Tarik spilte opp, høyrebacken Omar Elabdellaoui, også han av marokkansk slekt, og kanskje Norges beste spiller, kom på overlapping og pasningen møtte Mohamed Elyonoussi perfekt på bakre stolpe. Det var et angrep som var en signatur på den beste omgangen Norge har spilt under Lars Lagerbäck. Og det var en signatur for hvordan nye Norge ønsker å framstå. Og de gjorde det da det gjaldt som mest, for også denne kampen måtte Norge vinne.
Det er snakket mye om hvordan fotballen og idretten kan integrere nye landsmenn og nå ser vi et landslag der det er synlig i praksis. Lite er mer gledelig enn det.
Lars Lagerbäck tar selvsagt ut det beste laget, helt uavhengig av spillernes geografiske bakgrunn, religion eller legning. Det er jo en selvfølge. Men det har ikke vært det for alle. Derfor må det nevnes. Før neste avspark.