Av Cathrine Linn Kristiansen, Daisy Elisabeth Sjursø og Stian Bergsten, Kvinnefrontens landsstyre, og Jonas Bals, rådgiver i LO
Først og fremst bør politikerne lytte fordi 8. mars angår de blant oss med minst ressurser, men også fordi loven sier noe om hva slags samfunn vi vil ha. I et samfunn hvor noen kvinner er til salgs har alle kvinner en prislapp på seg. Tiden er inne for å ta sexkjøpsloven et skritt videre, og garantere mennesker i prostitusjon bedre vern og beskyttelse.
Sverige var det første landet i verden som gjorde det ulovlig å kjøpe seksuelle tjenester, men ikke å selge dem. Prostitusjon skulle behandles som en del av den strukturelle volden mot kvinner, og derfor skulle ansvaret ligge hos overgriperen, ikke de utsatte. Ti år senere kom Norge på banen, og vi fikk vår egen sexkjøpslov.
Nå ser vi at flere og flere land vedtar variasjoner av vår sexkjøpslov. Island, Nord-Irland, Canada, Frankrike, Irland og Israel har gått i våre fotspor. Over hele verden finnes det mennesker, organisasjoner og overlevende etter prostitusjon som jobber hardt for å innføre det som internasjonalt kalles «den nordiske modellen», og som de i Sør-Afrika kaller «likhetsmodellen», the equality model. Selv i Tyskland og Nederland har illusjonen om at prostitusjon kan og bør behandles som om det var ordinært arbeid, begynt å slå sprekker, og grasrotbevegelser presser hardt på for at den nordiske modellen skal innføres også der. Vi vet at sexkjøpsloven fungerer, og at normer og samfunnets syn på prostitusjon har endret seg. Men dessverre er ikke loven god nok som den står. I tillegg til å straffe sexkjøperen med bøter, trenger vi en langt mer fremoverlent innsats for å skape gode muligheter for de som ønsker å komme ut av prostitusjon. Vi trenger ikke å se langt for å finne bedre løsninger.
I 2016 innførte Frankrike sin versjon av sexkjøpsloven. Den franske loven er mer omfattende og helhetlig enn vår. Da det franske parlamentet skulle utforme sin modell, anerkjente de at prostitusjon er en form for systematisk vold. Dette i seg selv er uforenelig med den franske grunnloven, og sexkjøpsloven deres er et resultat av en lang prosess der mange lover ble endret, fra opplærings- til straffeloven.
Ved å se prostitusjon som systematisk vold får mennesker i prostitusjon rett til voldsoffererstatting, opphold, bosted og behandling. Opplæringsloven ble endret slik at holdningen om at menneskekroppen ikke skal være til salgs, er implementert i undervisningsplanen allerede fra grunnskolen. Menn som kjøper sex må betale 1500 euro i bøter, og må gå på en spesiell skole for sexkjøpere som de selv må betale for.
Frankrike har, fra loven tredde i kraft, hatt massive statlige finansierte holdningskampanjer mot kjøp av sex i det offentlige rom. Det samme har vi etterlyst her i Norge i et tiår nå. Også Sverige har hatt omfattende kampanjer i regi av politiet.
Sveriges og Frankrikes ministre og representanter skryter av sin lovgivning i internasjonale fora. Det er mer enn hva man kan si om våre norske, som med enkelte hederlige unntak er musestille. På internasjonale konferanser er det stor interesse for alt arbeidet som ligger bak innføringen av loven, og for resultatene den har gitt. Det er på tide at norske politikere kommer på banen, og bruker stemmen sin til å støtte andres kamp for en feministisk likhetslovgiving.
Norge bør ikke hvile på laurbærne, men se mot Frankrike og land som har en mer helhetlig tilnærming i sitt lovverk til kjøp og salg av sex. Vi trenger et lovverk som gir opphold til mennesker i prostitusjon uavhengig om de vitner mot bakmennene. Vi trenger en enklere vei ut av prostitusjon, med tilbud om langsiktig hjelp og støtte dersom det er behov. Vi trenger mer ressurser inn i holdningsskapende kampanjer. Og vi trenger politikere som snakker frem sexkjøpsloven nasjonalt og internasjonalt, slik at kvinnebevegelsen får den nødvendige støtten de trenger mot den rike og mektige sexindustrien. Tiden er inne for å ta nye skritt i kampen mot denne industrien, og utvide vår lov med rettigheter til de som vil ut av prostitusjon.