Kultur

Sex, løgn og videotape

Norsk presse skryter av å ha beskyttet politikere som i beste sendetid fordømte sexarbeidere og gjorde det de kunne for å gjøre livet deres vanskelig, og deretter betalte for å utnytte seg av de samme kvinnene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes få saker som er så potente som sammenblandingen sex og politikk. Da TV2 fikk en stortingsrepresentant som kom ut fra et bordell på tape ble det julaften og 17. mai på en gang for norske mediers snakkende hoder. Undertegnede deltok torsdag i Debatten på NRK, med Kyrre Nakkim (NRK), Arne Strand (Dagsavisen), Helge Simonnes (Vårt Land), Magne Lerø (Ukeavisen Ledelse, eid av Vårt Land), Martine Aurdal (Dagbladet), Elisabeth Skarsbø Moen (VG) og filosof Einar Øverenget.

Det var FrPs stortingsrepresentant Bård Hoksruds besøk på et bordell i Riga som var kveldens tema. En stortingspolitiker som bryter norsk lov er egentlig ikke noe nytt. Det er visstnok heller ikke noe nytt at norske politikere kjøper sex. Det som er nytt er at TV2 ble tipset om Hoksruds mulige lovbrudd (av hvem og hvorfor?) og brukte skjult kamera for å avsløre bordellbesøket. Debatten dreide seg dermed om hvordan en representant for den lovgivende forsamling kunne ha noe troverdighet når han selv brøt loven om sexkjøp, uavhengig av om han var for loven eller ei, samt om TV2s metodebruk var forsvarlig.

Jeg var hovedsakelig tatt inn for å kommentere påstanden om at pressen "alltid er ute etter FrP", hvilket jeg også gjorde. Men jeg forsøkte også å komme inn på den delen av debatten jeg synes var mer interessant, nemlig en oppfølging av filosof Einar Øverenget refleksjon rundt hvorvidt det var galt av Hoksrud å besøke et bordell i Riga fordi det brøt med norsk lov, eller fordi det var moralsk forkastelig i seg selv. Men når man er der som friskt pust fra bloggsfæren så er det klart at de eldre herrer i pressen har rangen.

Pressens kommentatorer kunne stolt klappe seg selv på ryggen og vise til norsk presse i alle år hadde beskyttet politikernes privatliv og at de visste langt mer enn det de skrev. I Ukeslutt på NRK P1 lørdag kunne vi høre en tidligere prostituert fortelle om hvordan hun hadde solgt sex til politikere i alle farger, deriblant en profilert KrF-politiker i sentralt verv. TV2 har også en sak på dette.

På midten av nittitallet fikk jeg anledning til å snakke med mange kvinner som var i kontakt med eller jobbet i alle deler av den erotiske bransjen i Norge - fra ganske uskyldige bidragsytere til Cupido, deltakere på fetisjfester og strippere, til horer og horemammaer. Deres felles forakt for moraliserende politikere og kommentatorer generelt, ble toppet av deres felles avsky for dobbeltmoralister spesielt. Det føltes som et overgrep å høre politikere som fordømte prostitusjon og sexbransjen i NRKs debattprogram Redaksjon 21, når de samme politikerne noen timer etter ringte for å avtale tid og sted, fortalte en av horene.

I mange år har altså norsk presse beskyttet menn som på den ene siden fordømmer sexarbeidere og gjør det de kan for å gjøre livet deres vanskeligere, og på den annen side gladelig bladde opp noen tusenlapper for å utnytte seg av de samme kvinnene. Det er noe å klappe hverandre på ryggen for i beste sendetid, det.

Man kan selvsagt diskutere om TV2s metodebruk kan forsvares i denne saken. En stortingsrepresentant som bryter loven på sextur til Riga er en sak. FrP eller ikke. Men før loven ville dette vært en privatsak. Det er jeg faktisk ikke sikker på at er riktig.

Britisk presse er på mange måter ikke noe forbilde når det gjelder krenkelser av offentlige personers privatliv. Men det er en egen form for anstendighet i å ikke la politikerne gå fri fra egen moralisering. Da John Major tok over det konservative partiet etter Margareth Thatcher, gikk han til valg på slagordet "Back to Basic". Partiet skulle tilbake til de tradisjonelle konservative verdiene, med mer fokus på familie og moral. Hans regjering ble drevet fra den ene sexskandalen til den andre etter hvert som knokkelhaugene ramlet ut av skapene når mediene åpnet døren. "Back to basics" fikk bokstavelig talt den siste spikeren i kisten da et sentralt regjeringsmedlem ble funnet død med en appelsin i munnen av det man mente var selvstrangulering for å øke seksuell nytelse, ikledd en kombinasjon av bondage- og kvinneklær.

Misforstå meg rett. Offentlige personer har rett til et privatliv og det er ikke av viktig samfunnsmessig betydning å få deres seksualvaner eksponert, med eller uten skjult kamera. Men hvorvidt de opptrer som moralske individer er ikke et spørsmål om å bryte loven eller ikke. Personlig er jeg mot sexkjøploven av flere grunner, men jeg mener at det kan være gode begrunnelser for å avsløre dobbeltmoral blant samfunnstopper og politikere. Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for deres "diskresjon" - altså å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.

Anstendighet kommer i mange former. Dette er ikke et opprop for at pressen nå skal oute alle politikere eller samfunnstoppers seksuelle vaner. Men å beskytte samfunnstopper som bruker sin makt til å fordømme og regulere andres liv samtidig som de selv opptrer klanderverdig etter egne standarder er moralsk forkastelig på alle nivåer.

Er pressens samfunnsoppdrag virkelig å beskytte horekundene blant samfunnstoppene og politikerne?

Innlegget er en redigert versjon fra bloggen VamPus' Verden.

Mer fra: Kultur