Aller først: Jeg skal ikke gå inn på hvorvidt den omgripende seksualiseringen i billedsamfunnet vårt påvirker unges selvbilde og/eller kroppsbilde. Om det har kvikkere og mer velutdannede hoder skrevet langt bedre ting enn meg.
Nei, ta heller dette som et personlig hjertesukk fra en ung voksen som for øyeblikket får den yndede liberalistiske seksualmoralen – vår ledestjerne i en femti nyanser grå hverdag, kan det virke som – kringkastet i sånn cirka alle kanaler.
Jeg både ser på, snakker og leser om transpersoner, transvestitter, panseksuelle, androgyne, bifile, cis-menn, cis-kvinner osv. – på Facebooks profilskjema teller listen for øyeblikket 58 forskjellige valgmuligheter for kjønn. 58, altså.
Jeg er både i hode og hjerte en forkjemper for at alle skal få en mulighet til å utfolde seg innenfor egne rammer, skape sin egen identitet og kjempe for å løfte slørene av inngrodde tabuer om hvem man skal og bør være.
Derfor synes jeg også at 58 er et besynderlig høyt tall. Jeg tenker på fellesskapet: Har vi kommet til et punkt hvor vi begynner å definere oss vekk fra hverandre – hvor kampen om individualitet har blitt kampen mot menneskets iboende sosialitet?
Men det er ikke alle de nye kjønnskategoriene jeg vil til livs, de har – i praksis - bare gjort det litt vanskeligere å holde orden på hvem som er hvem og hva jeg skal si. Her kan jeg også argumentere for at det positive overskygger det negative – at noen finner en kim til livstilfredshet og fremtidsoptimisme i å definere seg ut av det store bildet.
Snarere er det den seksualmoralistiske avspeilingen av disse kategoriene – her tenker jeg først og fremst på populærkulturen - som setter meg i ulage. Og her står jeg i fare for å virke konservativ (et skjellsord blant oss unge voksne): Vi skal på død og liv eksponeres for «nye» seksuelle praksiser i mediene - som om disse praksisene gjenspeiler individets seksualvaner per se.
Være det seg om man i en avisartikkel diskuterer den ideelle kjønnsfordelingen i en trekant, i en tv-serie drøfter skikk og bruk for bondage eller lytter til popsanger om et ekteskap hvor kona ikler seg dominatrix-kostyme og mannen lar seg utnytte.
Misforstå meg rett: Blaserte blir vi uansett. Og hver for seg er de forenevnte sakene interessante på sine egne premisser. Men det kan også virke som at vi i målet om å endre vårt tidligere skambelagte syn på seksuelle praksiser, nå med god hjelp av mediekakofonien styres mot en ny normativ og moralsk standard. «Er du ikke frigjort, så er du fanget.»
Vi har nådd et punkt hvor du som heteroseksuell (eller cis-hann) ikke er åpen for trekant med en annen gutt, fort kan havne i kategorien «kjedelig». Har du ikke engang forsøkt å eksperimentere med den seksuelle identiteten din, på tross av at sjansene har bydd seg? Er du helt inngrodd, eller? Ja, det blir jo nærmest et frontalangrep på frihetsverdier og seksualmoral det å takke nei til en blowjob fra han kompisen som kjører i begge filer.
Jeg setter det på spissen. For med dette hjertesukket vil jeg gjøre det samme som det samfunnets påtrengende opptatthet av nye seksualpraksiser gjør med folks forventninger til eget seksualliv: Snu det på hodet.
For er det ikke de som i sin særegne opptatthet av å «prøvekjøre» nye seksuelle praksiser som i all realitet er fanget? Som i sin innbitte progresjon fra buttplug til analkuler har glemt noe helt vesentlig: Sex er ikke noe nytt. Sexlivet ditt er ikke uløselig forbundet med verdisynet du forfekter i hverdagen.
Men at det fortsatt er jævlig ålreit, det kan vi være enige om.