Debatt

Sensitive spørsmål

«Vil du at din mor skal få hjerte-lunge-redning?» Dette skal ikke helsepersonell spørre om.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Har du som pårørende opplevd at helsepersonell stilte deg spørsmålet «vil du at din mor eller far skal få hjerte-lunge-redning?» da livet til din kjære gikk mot slutten? Det burde du i tilfelle ikke fått. Vi vet at det likevel skjer relativt ofte.

Årsaken til at helsepersonell ikke bør stille et slikt spørsmål er at det strider mot hvordan pårørende bør involveres i beslutningsprosesser. Helseminister Bent Høie er opptatt av «pasientens helsetjeneste». Men, hva betyr god medvirkning for pasient og pårørende her?

Helselovgivningen og nasjonal veileder for beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling sier at pasienten kan samtykke til, eller nekte, hjerte-lunge-redning.

Det forutsetter at pasienten er samtykkekompetent. Dersom pasienten ikke er i stand til å formidle eget ønske (mangler samtykkekompetanse), skal legen ta beslutningen etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Pårørendes bidrag er da begrenset til hva de vet om pasientens ønsker.

Hva er problemet med at pårørende får spørsmålet?

Det viktigste er hva pasienten tenker eller har tenkt om hjerte-lunge-redning, og hva pårørende eventuelt vet om dette, ikke hva pårørende selv ønsker. Oftest kjenner ikke pårørende til pasientens spesifikke ønsker om hjerte-lunge-redning, eller annen livsforlengende behandling.

Likevel kan pårørende si noe om hva pasienten ville ha ønsket gjennom å kjenne pasienten generelt og hans/hennes verdier. Problemet er at ofte blir pårørende involvert i beslutningsprosessen på en måte som gjør at deres egne, og ikke pasientens, ønsker blir etterspurt.

I tillegg vet vi at noen pårørende kan slite i etterkant med tanker som «gjorde jeg det riktige?». Noen pårørende ønsker nok å ta beslutning, men slettes ikke alle, for hvis hjertet stopper kan beslutningen være et spørsmål om liv eller død. Ikke alle vet at det er snakk om å forsøke å redde, og at selv helsepersonell som regel ikke lykkes. Inntrykk fra filmverdenen kan skape et inntrykk av at de fleste overlever.

Det er ikke tilfellet. Overlevelse bedres jo tidligere man får startet hjerte-lunge-redning av høy kvalitet, men de fleste dør av hjertestans. Norge er verdensledende på hjerte-lunge-redning, likevel er det om lag 14 % som overlever etter forsøk på gjenoppliving.

At pårørende får beslutningsansvar om hjerte-lunge-redning kan bidra til at svaret på spørsmålet blir «ja», mens det kanskje heller burde bli «nei». Pårørendes ønsker kan påvirkes av at de i etterkant ikke vil sitte med en følelse av at «alt ble ikke gjort».

Det må nevnes at å forutsi når hjerte-lunge-redning ikke skal gjøres er vanskelig. Hjerte-lunge-redning kan redde liv, og de fleste som overlever har god nevrologisk funksjon. Høy alder alene er for eksempel ikke et gyldig kriterium for å avstå fra hjerte-lunge-redning.

Utover situasjoner hvor døden åpenbart er irreversibel, som ved dødsstivhet, finnes det ikke per i dag retningslinjer som sier når hjerte-lunge-redning helt klart ikke vil redde liv. Men når er hjerte-lunge-redning nytteløst – er det ved 5 %, 1 % eller 0,5 % sjanse for overlevelse? På sykehus vil det være høyere overlevelse enn på sykehjem – men kan man si at ingen på sykehjem skal få hjerte-lunge-redning?

Likevel er det situasjoner hvor man tenker at hjerte-lunge-redning bør avstås, som ved langt fremskreden og alvorlig sykdom kombinert med svært lav livskvalitet, der det ikke er utsikter til bedring. Verdivurderinger bør imidlertid ikke forsøkes skjult gjennom skråsikkerhet eller unndras dem beslutningen gjelder aller mest.

Et «ja» kan bidra til at pasienten ikke får en verdig død. Hjerte-lunge-redning innebærer hjertekompresjoner, innblåsinger/ventilasjon, og eventuelt medikamentell behandling og sykehusinnleggelse. På sykehuset kan det gjøres enda mer, gjerne i høyt tempo med mange personer og mye teknisk utstyr. Det kan også inkludere flere potensielt smertefulle eller plagsomme prosedyrer.

Dersom det er slik at pasienten ikke overlever preges dødsøyeblikket av alt annet enn en naturlig død, eller at dødsprosessen forlenges unødig og med potensial for ekstra lidelse. Gjør vi da vel for pasienten ved å starte hjerte-lunge-redning hvis pasienten uansett vil dø i løpet av kort tid eller er svært syk med svært lav livskvalitet?

Hva kan være bakgrunnen for at helsepersonell spør?

Ofte har ikke helsepersonell spurt pasienten selv mens det fortsatt var mulig gjennom såkalte forhåndssamtaler. Dette gjøres imidlertid ofte ikke og noen ganger blir pårørende, og ikke pasienten, spurt der pasienten kan svare for seg selv. Noen tenker av ulike årsaker at det er mer naturlig at pårørende, og ikke pasienten, involveres.

Av og til kan det tenkes at helsepersonell vil skåne pasienten fra å ta stilling til hjerte-lunge-redning. De tenker kanskje at det er ugreit å legge enda en belastning på pasienten. Noen er ukomfortable med å snakke med pasientene om slike sensitive spørsmål, mange har ikke fått god opplæring og veiledning i denne typen kommunikasjon, og det kan være usikkerhet om hva som bør gjøres.

Andre sier at tida ikke strekker til. Konflikter mellom pårørende og helsepersonell er ikke ukjent. Helsepersonell kan for eksempel gi etter hvis pårørende krever behandling for å unngå konflikt, medieoppslag eller klagesaker.

Spørsmålet om hjerte-lunge-redning kan være krevende og komplisert, også for rutinert helsepersonell. Ofte vil det være best å ta det opp sammen med spørsmål om annen livsforlengende behandling før det er for sent, med pasienten, og ofte også med de pårørende.

God medvirkning av pasienter og pårørende i beslutningsprosesser krever at helsepersonell får nødvendig opplæring og har tilgang på veiledning ved behov.

Mer fra: Debatt