Selvskading er tabubelagt og et alvorlig helseproblem hos mange tenåringer og unge voksne. En av de mest krevende emosjonelle og faglige utfordringene for psykiatrisk helsepersonell, handler nettopp om selvdestruktive atferdsformer hvor pasienter skader seg med skarpe gjenstander som for eksempel barberblader, skalpeller eller knust glass. Selvskadere er en sammensatt og uensartet gruppe så det er vanskelig å generalisere. Med hensyn til kjønn er det imidlertid en klar overrepresentasjon av kvinner.
Selv om det ikke nødvendigvis er noen automatikk i det, kan grunnleggende omsorgssvikt og erfaringer av traumatisk opphav fra tidlige barneår disponere for destruktive atferdsformer senere i livsfasen, inkludert selvskading. Opprivende og traumatiske hendelser innskrives bokstavelig talt i kroppen gjennom arr som kutting eller skjæring etterlater seg. Kroppen blir gjenstand for uthevelse av traumatiske hendelser, personlige tap, skuffelser og nederlag. Hvert kutt og arr forteller sin historie. Symbolsk fungerer kroppen slik som en "tekst" for "speaking the unspeakable" (s.26, Sargent, C. "Gender, Body, Meaning: Anthropological Perspectives of Self-injury and Borderline Personality Disorder"Philosophy, Psychiatry & Psychology " Mars 2003).
Bruken av sosiale medier viser at selvskading er mer enn et rent individuelt anliggende. Det finnes et ukjent antall nettsteder, blogger og chatteforaer. Når selvskaderen oppdager et ”passende” nettsted og/eller chattefora, utvikles etter hvert tilhørighet med likesinnede som fungerer som betydningsfulle andre. På chattefora kan telefonnumre utveksles og deltagerne har muligheten for å snakke direkte med hverandre. Det ytre presset fører til et sterkere samhold og sosiale medier brukes derfor til å vedlikeholde og forsterke det interne samholdet. Selvskadere støtter, bekrefter og anerkjenner slik hverandre i motsetning til alle de andre som ”ikke forstår”. Før de sosiale mediene så dagens lys hadde ikke selvskadingen på langt nær den samme relasjonelle betydning som gruppefenomen. Med sosiale medier ble avvikerkategorier forandret fra å være isolerte og ensomme individer, til å bli fellesskap av likesinnede.
Ulike nettsteder omfatter en blanding fra dem som forsvarer selvskading til de som avskyr og fordømmer (gjerne tidligere selvskadere eller nære pårørende). Noen er altså utvetydig imot, mens andre fremstår som klart oppmuntrende. Sistnevnte ser på selvskading som et individuelt valg og en slags personlig mestringsstrategi. Identitetsutvikling i kraft av nettgrupper og chattefora, kan imidlertid føre til at selvskaderne i større grad løsriver seg fra omverdens normative sosiale kontroll. Til og med nettsteder som ikke er ment å være oppmuntrende til selvskading, kan gi uforutsette konsekvenser. I en artikkel fra noen år tilbake, fortalte en tjue år gammel amerikansk jente følgende om sine erfaringer med sosiale medier:
"It's a cutting chat room I guess, even though it says it's a no-cutting chat room. And so I think it just escalates people because we're kind of co-dependent in a way because, like say someone tells their friends the experience of it in that group, everyone will try it and they'll just keep on doing it and it'll just keep on escalating because, like, that's what's expected in that group and it just gets worse because there's no outside force preventing you from doing that, I guess." (s.41, "The Cyber Worlds of Selv-Injurers: Deviant Communities, Relationships and Selves" P.Symbolic Interaction nr.1 2008).
Det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt selvskadingens kollektive betydning (som gruppefenomen på sosiale medier) har en tendens til å bli neglisjert i en psykiatrisk behandlingskultur som i overveiende grad har en individualiserende behandlingsprofil. Det ene utelukker imidlertid ikke det andre. Både det subjektive og intersubjektive, individuelle og kollektive, bør integreres i behandlingsøyemed. Hvis oppmerksomheten for ensidig rettes mot individnivået, vil det kunne innebære at selvskadingsfenomenets kollektive aspekter tapes av syne.
Usikkerhet og engstelse hos psykiatrisk helsepersonell og selvskadernes destruktivitet, er en uheldig dynamikk med negative ringvirkninger. På en gitt psykiatrisk avdeling med tidvis mye selvskading, er personalet gjerne i en høy beredskap. Arbeidssituasjonen oppleves som anspent og nervøs i påvente av hva neste selvskading kan føre til. Spørsmålet er hvor langt selvskaderen vil gå neste gang og om personalet kan stole på at han eller hun faktisk har kontroll og vet hvor grensen går før selvskadingen blir livstruende. Grenselandet for hva som er kontrollerbart gir atskillig bekymring for at selvskadere ved en feil eller med hensikt faktisk tar sitt eget liv.
Er flere selvskadere samlet på en og samme psykiatriske avdeling, er muligheten til stede for at det gir en viss smitteeffekt. Vedvarer fenomenet eller til og med eskalerer, kan personalet risikere å utvikle negative følelser og antipatier rettet mot selvskadende pasienter. Resultatet kan bli voksende maktesløshet og en følelsesmessig blanding av utilstrekkelighet, sinne, ubehag og usikkerhet hos psykiatrisk helsepersonell.
Med hensyn til behandling, finnes ingen klar fasit eller enkel behandlingsstrategi. Det hevdes med støtte i psykiatrisk forskning og erfaring, at det kan gjøre vondt verre hvis psykiatrisk personale intervenerer og fysisk griper inn for å forhindre selvskading og med tvang forsøker å ta fra barberblad og andre skarpe gjenstander fra pasienter. På den annen side blir det også sagt at ”man skal stå i det” og være tilstede, for å forhindre at det verste kan skje med dødelig utgang. Med andre ord blir det likevel gitt oppmerksomhet på selvskadingen ved personalets tilstedeværelse i selvskadingssituasjonen. Uansett har psykiatriske helsearbeidere et nærmest umenneskelig ansvar for å forhindre at det verst tenkelige skal kunne skje.
