Selvpålagt provokasjon

Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» utfordrer rammene for hva som tradisjonelt kan vises i museet, og vår egen ekspertise. Det er en styrke.

I Dagsavisen 8. september kommenterer kunstkritiker Lars Elton kunstnerlisten til Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» og museets egen omtale av utstillingen.

Les her: Åpner med påståelig provokasjon

Blant annet stiller han spørsmål ved museets valg av tittel og skriver: «Man kan tolke «Jeg kaller det kunst»-tittelen som at Nasjonalmuseet, som burde representere landets fremste ekspertise på feltet, ikke vet hva kunst er».

Vi vil gjerne oppklare noen misforståelser her og forklare prosjektet litt nærmere.

«Jeg kaller det kunst» er den største presentasjonen av samtidskunst i Norge, hvor det vises verk av nærmere 150 kunstnere og kunstnergrupper. Kunstnerne kommer fra hele landet, er i alle aldre og jobber med ulike kunstuttrykk.

Men de har én ting til felles: Ingen av dem er kjøpt inn av Nasjonalmuseet fra før.

Utstillingen utfordrer Nasjonalmuseets rammer og må sees i sammenheng med museets samlingsutstilling. Vi har arbeidet etter noen utvalgsmetoder og reservasjoner, der vi ikke har tatt med kunst fra samlingen og heller ikke kunstnere som allerede er representert med verk i samlingen.

Dette for å øke kontrasten til museets samlingspresentasjon, og for å understreke utstillingens tema om inkludering og ekskludering i kunstverden.

Les også: Anmeldelse «En samling blir til»: Nasjonalmuseet sparker fra seg i debattens hete (+)

Vi vil utforske hvem som er utenfor og innenfor i kunstverden, både blant kunstnere og av ulike kunstformer.

Elton skriver at åpningsutstillingen har byttet navn fra «Lupe og Speil» til «Jeg kaller det kunst», og omtaler dette som interessant dreining «fra en undersøkende nysgjerrighet til en påståelig provokasjon».

Vi har ikke byttet navn på utstillingen. «Lupe og Speil» var tittelen på vårt innledende kartleggingsarbeid, der vi saumfarte hele landet - fra Kirkenes til Kristiansand - og mottok bidrag fra over 1000 kunstnere gjennom en åpen innsending.

Elton mener også at «åpningsutstillingen ekskluderer mange dyktige samtidskunstnere.

I tillegg inkluderer den ikke kunsthåndverk, design og arkitektur, som er de andre disiplinene Nasjonalmuseet har ansvar for.» Når vi utfordrer rammene for hva som tradisjonelt kan vises i museet, utfordrer vi også vår egen ekspertise. Det ser vi på som en styrke. Kunstbegrepet er i stadig forandring. Kvalitetsbegrepet er heller ikke statisk, og det er ikke alltid at et museum strekker til for å favne alle kunstneriske uttrykk.

«Jeg kaller det kunst» favner bredt, men det er garantert ting som vi heller ikke har klart å favne. Vi har gjort valg hvor den naturlige konsekvensen er at noen blir ekskludert. Men på kunstnerlisten har vi fantastiske kunstnere som tangerer andre deler av museets arbeidsområder, som kunsthåndverk, design og arkitektur, samt det som overskrider disse kategoriene. 

Ved å presentere utstillingen som en utforskning av grenser, hvor vi setter det etablerte opp mot det alternative, det sterile mot det personlige, og det abstrakte mot det banale, kaller vi ikke kunstnere eller kunstverk for «sterile» eller «banale». Det vi ønsker, er å belyse grenseoppgangene i kunstfeltet og finne andre måter å vise kunst på i den sterile, hvite kuben.

I tillegg utfordrer vi vår egen frykt for selv å være banale. 

Når det nye bygget til Nasjonalmuseet åpner i 2021 er fremdeles ikke avklart, men allerede i mars begynte vi å dele innhold fra utstillingen gjennom arrangementsserien SIDESPRANG. Arrangementene finner sted i 2020–21 og er første del av «Jeg kaller det kunst». 

Her får et knippe av utstillingens kunstnere teste ut kunstverk og arbeidsmåter som de tar med seg tilbake til Lyshallen, og publikum får ta del i deler av utstillingen der de bor. Fram til nå har performance-bandet Dromedar spilt ved havet i Henningsvær, kunstner Regine Stensæth Josefsen har hatt en performance langs en turløype i Førde, og kunstnerne Anna Ihle og Addoley Dzegede har gitt Nasjonalmuseet råd i podkasten «Ask Addoley + Anna». Neste stopp er Trondheim med kunstneren Jasper Siverts i oktober.

Lars Eltons kommentar har fått tittelen «Åpner med påståelig provokasjon». Vi ser derimot åpningsutstillingen som en selvpålagt provokasjon. Nasjonalmuseet vil utfordre seg selv og kunstverden, og involvere publikum i denne prosessen. Vi vil gi kunstinteresserte og ikke-så-interesserte en ny opplevelse som rokker ved bildet vi har av kunst, og hvor Nasjonalmuseet også går utenfor sin egen komfortsone og utfordrer hva vi tenker er god kunst. Dermed er det duket for diskusjon.