SISTE DAG: Aleris-advokatene Eirik Edvardsen og Stina Eriksson under rettssaken. FOTO: FREDRIK HAGEN/NTB SCANPIX

Selvbestemt utbrenthet?

Aleris-saken er ikke bare en kamp om potensielt 600 millioner kroner. Det er en kamp for det arbeidslivet vi trenger.

«Et hjelpedokument for å gi oversikt over hjelpedokumentene?» Tingrettsdommerens tørrvittige spørsmål vekket latter hos både saksøkernes advokater og på Aleris-benken. Det har vært mange dokumenter, paragrafer og regnestykker. Torsdag var siste dag i rettssaken der 24 omsorgsarbeidere saksøker det private selskapet Aleris, som nå har byttet navn til Stendi, for det de mener er i snitt drøye en million kroner hver i tapt inntekt. Gjennom en årrekke har de vært tilknyttet Aleris som selvstendig næringsdrivende konsulenter, selv om de har jobbet på samme måte som fast ansatte. Feriepenger, overtid, pensjon og sykelønn har ikke vært sikret for dem.

Aleris/Stendi frykter konsekvensene av en dom i favør av saksøkerne. Hvis saksøkerne vinner fram, kan det komme flere konsulenter til med krav om etterbetaling. I sin sluttprosedyre denne uka, minnet Aleris sin advokat, Eirik Edvardsen, om at det er over 600 som har jobbet som konsulenter for Aleris de siste årene. Det kan velte økonomien i selskapet, dersom alle skulle finne på å kreve en million kroner hver.

Det var få av saksøkerne som hadde møtt opp i retten siste dag etter en intens rettsperiode på nærmere tre måneder. Kanskje er de for slitne, kanskje orker de ikke å høre hvordan Aleris-advokatene ansvarliggjør dem for de alvorlige konsekvensene av Aleris’ forretningsmodell. Søvnmangel, utbrenthet, ute av stand til å yte i arbeidslivet. Flere av saksøkerne har kanskje akseptert å være tilknyttet Aleris som konsulenter uten normale arbeidslivsrettigheter. Men det har fått konsekvenser, alvorlige for noen av dem. Pengene de eventuelt kan få tilbakebetalt fra selskapet, vil være et minimalt plaster på såret. Det er prinsippet, hvis de vinner fram med krav om at de har vært verdt en annen behandling i arbeidslivet, som er det viktigste for å lukke såret.

Aleris-forsvaret har helt rett i at dommen, som er ventet om noen måneder, vil få store konsekvenser. Om det er et leve eller ikke leve for det som nå er Stendi, vet kun de som sitter med regnskap og budsjett hos dem. Men en dom i favør av saksøkerne vil sette en grense for hvordan private velferdsaktører kan drive for å sikre profitt.

Om man kaller selskaper som Stendi for velferdsprofitører, så kan man like gjerne kalle de som jobber for dem profitører også, dristet Edvardsen seg til å si i sin prosedyre. Det usedvanlig frekke utsagnet bygger på et resonnement vi har fått høre gjentatte ganger i rettssaken. Omtrent like ofte som at «de har valgt det selv», har Aleris-advokaten framhevet at konsulentene har tjent godt på å jobbe livet av seg. Så kan man spørre hva som ligger til grunn for konklusjonen «godt». Vurderingen kan henge sammen med hvor mye man synes en vanlig arbeidstaker er verdt.

Det har åpenbart vært lønnsomt å slippe å ha et ordinært arbeidsgiveransvar for så mange. Det har gjort at Aleris har vært i stand til å levere billige anbud, og vinne muligheten til å profittere på omsorgsdrift.

Aleris-sakens etterspill bør resultere i en bred debatt om hvordan arbeidshverdagen til helse- og omsorgsansatte skal være, for at flere skal kunne jobbe i sektoren. Om Stendi må legge ned sin virksomhet i Norge, er det et lite tap sammenlignet med tapet hele samfunnet vil lide under, dersom et arbeidsliv med rovdrift av ansatte, frivillig eller ufrivillig, skal være godkjent.

Når Stendi kan drive så effektivt, blir presset overført til det offentlige. Edvardsen understreket i sin prosedyre, helt riktig, at det også i offentlige kommunale helse- og omsorgstjenester er svært belastede arbeidere. Det er en sektor som er tung å jobbe i, med tanke på at det innebærer arbeid med mennesker som kan ha stort hjelpebehov, og i mange tilfeller uforutsigbar oppførsel. Du er alltid på alerten. Når stadig tyngre arbeidsbyrde blir lagt på arbeiderne grunnet et krav om effektivitet, blir det en sektor som få klarer å jobbe lenge i. Det er et alvorlig problem for Norge, særlig med tanke på at kommunene skal overta langt mer pleietrengende mennesker fra spesialisthelsetjenesten enn før.

Det store problemet med å få folk ut i jobb er at det ikke finnes jobber å få dem ut til, var konklusjonen til arbeidslivsforsker Knut Røed, i et intervju med Dagsavisen 12. mars. Røeds utspill ble plukket opp av Arbeiderpartiets Hadia Tajik, som oppfordret kommunene til å ansette flere folk som ikke nødvendigvis kan yte 100 prosent. Tajiks oppfordring falt ikke i god jord hos Kommunesektorens organisasjon, KS. De mener et slikt krav kan gå utover kvaliteten i tjenestene. Kommunenes oppgaver er såpass store at det vil være vanskelig å ansette folk som ikke kan yte maksimalt.

Dersom vi skal få et arbeidsliv som har plass til flere enn i dag, må kravene om effektivitet ned. Da hjelper det lite når offentlige tjenestetilbydere sammenlignes med private, som har en forretningsmodell som Aleris har hatt. Kanskje er det Oslo tingrett som kan sette en viktig fot på bremsen.