De fleste partiene er nå i gang med programarbeidet, og dermed er vi også inne i en tid der det diskuteres om grensen for abort skal flyttes, eller om man skal innføre flere vilkår/stramme inn dagens praksis. Det er interessant å merke seg at abortdebatten stort sett er et spørsmål om paragrafer, og at konteksten rundt svangerskap og fruktbarhet i liten grad blir debattert. Ingen diskuterer realiteten i selvbestemmelse for kvinner.
Selv er jeg tilhenger av selvbestemt abort fordi jeg ikke ser noen annen løsning på lovgivningsplanet, som kan ivareta hensynet til kvinnehelse. Jeg synes vi skal beholde dagens lovgivning, som den er. Samtidig synes jeg det blir feil å uten videre bruke begrep som selvbestemt abort ukritisk. For hvem bestemmer? Er det så sikkert at det alltid er den enkelte kvinne som har råderett over valget, reelt sett??
Siden tidenes morgen ser det ut til at fertilitet og graviditeter er noe de fleste sosiale system ønsker å kontrollere. En opptelling, dersom det var mulig, ville nok vise store mengder uvillige blivende barnefedre samt storfamilier, som sanksjonerer knallhardt mot kvinner som opponerer mot samfunnsreglene eller kvinner som har vært uheldige. ”Its takes av village to raise a child”, sies det. Det er mange gravide kvinner som får innskrenket sin valgfrihet, av familie, barnefar og storsamfunn. Ikke alle har en landsby rundt seg. Bergens Tidende hadde i sommer en historisk dokumentarserie om kvinner som ble tvunget til å adoptere bort sine barn. Dette er bare noen få generasjoner siden. Er vi så sikre på at dagens kvinner alltid opplever valget om å fullføre eller avslutte svangerskap som et fritt valg?
Mye handler om økonomi, noe som blant annet gynekologen Anna Eskilds forskning viser. Det er i dag en ganske utbredt tverrpolitisk enighet om at engangsstønaden ikke må økes. Man ser for seg, tror jeg, at en eventuell økning vil medføre at innvandrere, flyktninger, arbeidsledige, fattige og eventuelt rusavhengige da vil bli motivert til å flere barn og at barnefødsler hos slike kvinner vil skade samfunnet og svekke arbeidslinja. Derimot, kvinner i 30 årene, som er i arbeid, blir sponset med romslige fødselspermisjoner og fertilitetsbehandling, dersom de har behov for dette. Her oppmuntrer samfunnet aktivt til bruk av kvinnelig fertilitet. Jeg er selvsagt glad for at vi har gode permisjonsordninger. Samtidig gir det meg en litt dårlig smak i munnen at de som har lite, skal ha lite, mens vi som har mye, skal få mer og mer.
For meg er det umulig å se for meg at noe annet en selvbestemt abort kan fungere som lovgivning. Samtidig tror jeg vi må være ærlige på at staten og storsamfunnet ikke framstår som normløse, det er ikke alltid en abort er ”selvbestemt”. Også for abortvalget fines det normer, og i noen tilfeller kan nok kvinner oppleve valget som en plikt. Ofte ser vi at personer i den enkelte kvinnes nettverk og storsamfunnet som aktivt og passivt prøver å kontrollere kvinners fertilitet . Dette presset blir forsterket gjennom designet på vårt velferdssamfunn. Vil vi ha det slik? Hvor mye reproduktiv disiplinering ønsker vi? Et sted å begynne kan være å se på størrelsen på engangsstønad og vurdere en økning her.
Mvh
Åsta Årøen
Leder av Norges Venstrekvinnelag