Debatt

Se, Marienlyset!

Vi klapper i hendene, vi smiler og vi ler, så glad er vi, så glad er vi. P2 var fritt igjen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Så marsjerte de inn i den lille, okkuperte landsbyen, de rødkledde heltene. Se, journalistene er tilbake, nyheter og analyse på vei, kunne man høre gråtkvalte kvinner rope! Byen heter P2, og i over en uke hadde den vært kringsatt av fiender. Sågar okkupert av de løse kanonene fra P4 og et kobbel av åndsløse, aggressive DAB-soldater med lite annet en egen berikelse i siktet. Undertrykkelsen hadde vært brutal. Lytterrytmer bygd opp gjennom generasjoner hadde over natten blitt knust under jernhælene.
 
Morgen etter morgen hadde innbyggerne i P2 måttet lytte på P4-propagandaen. Amerikansk pop og siterte nyheter fra omlandet. Nedarvede rytmer som ga struktur til landsbylivet, var ødelagt av de kommersielle interessene som hadde tatt over byen og ikke minst av den forhatte Ledelsen. Ettermiddag etter ettermiddag hadde P2-folket grått sine bitre tårer over det som en gang var. Borte var den trygge pratinga på inn og utpust om kunst og kultur og politikk. Borte var det de kalte Dagsnytt 18, som hele byen samlet seg rundt hver dag. Torget i byen var som revet vekk. Livet var snudd på hodet. Og alt de fikk var nyheter om sola som skinte, overfladiske hendelsesnyheter og Despacito på repeat. Livet hadde mistet sin mening under det nye regimet.

Nå sto innbyggerne langs gatene og tok dem imot med hurrarop og blomster. P2-kvinnene kastet seg om halsen på de tapre, staute og ikke minst kloke, dannede og beleste programlederne. Sersjant Birger Kolsrud Jåsund gikk i spiss med blomsterkrans rundt halsen, han skulle først tilbake til spakene. Freden var kommet. Fienden var nedkjempet. P2 var trygt igjen. Nyhetsmorgen var tilbake. Birger! Birger! Birger! gjallet det i gatene. Og han svarte triumferende: Hva vil dere høre!? Og folket svarte. Dugnadsånden levde, den kunne de ikke tvinge ut av P2-folket. Og kanskje, kanskje kunne dette være starten på en ny tid, en æra der Folket i P2 fikk bestemme? Det så lyst ut. De hadde sammen sett radioskyggen i hvitøyet, men nå var de frie igjen. Frie, endelig.

Bak ham kom de taktfast marsjerende. Der var Fredrik. Og Sigrid. Og han nye, stemmen fra London! Espen! Der var gjengen fra Ekko, som snart skulle levere «Hva ekorn egentlig driver med» til den kunnskapshungrende befolkningen i P2. Der var Abels tårn og Verdibørsen. Tårene og latteren avløste hverandre. Se, mamma, våre venner fra Studio 2, ropte en pikestemme. Kristian! Turi! Otto! Prat til oss, prat! Otto løftet armene beroligende, han lovet masse prat hver dag igjen. Snart, mitt barn, og manet til tålmodighet. Det kunne ta dager før forbindelseslinjene til akademikerne og ekspertene var som før og virket med full effekt igjen. Det kunne ta tid før man fikk tilfredsstillende analyser av det italienske valget. Og ikke minst situasjonen i det italienske bankvesenet. Men det kommer, vi lover, ropte Otto.
   
Applausen var øredøvende da geværlaget fra Litteraturredaksjonen kom slitne, men stolte hjem, bærende på ulovlige opptak av Karl Ove Knausgård, gjort i eksil. Musikkredaksjonen kom også, lovende jazz, fantastisk polsk frijazz så fort som det overhodet praktisk lot seg gjøre. Musikkformen som nesten var utryddet under det kommersielle åket.

De rødkledde frigjøringsstyrkene fra NRKs eget journalistlag marsjerte nå tilbake mot det hvite hovedkvarteret på bakketoppen. Der oppe skulle maskinene vekkes til live igjen. Sakte, men sikkert skulle det enorme produksjonsapparatet igjen begynne å male og få P2 tilbake på beina, med gjenopprettet ro og orden og livgivende prat. P2 kunne igjen puste lettet ut. P4 var igjen bare et marerittaktig minne.

Mer fra: Debatt