Scenenekt for en sjaman

Skal ikke prinsesse Märtha Louise få tro på det hun vil?

Flere av dem som har uttalt seg i sterke ordelag om Märtha Louises forhold til sjamanen Durek Verrett, har lagt vekt på hennes kommersielle utnytting av prinsessetittelen. Jeg tror det ligger noe mer bak forargelsen og indignasjonen. Det er frykt for at den kristne enhetskulturen svinner hen i Norge.

Kongefamilien har hatt en helt spesiell plass i ivaretakelsen av norske, kristne verdier. Nasjonaldagen som vi nettopp har lagt bak oss, er en gjentakende fortelling om at kirke og land går hand i hand. Gjennom 114 år har tre norske konger lagt vekt på å støtte opp om en kristen enhetskultur i en norsk folkekirke. Kong Haakon ville bli kronet i Nidaros-dommen, kong Olav valgte signing i nasjonalhelligdommen, og det samme gjorde kong Harald.

Mange nordmenn har satt pris på at statsoverhodene på denne måten har bidratt til å understreke norsk identitet, men det er ikke til å komme forbi at de kongelige her har skapt en stor fallhøyde for seg selv. Er det noen i den rojale familie som ikke lever opp til forventningene, blir det bråk.

Prinsesse Märtha Louise har vært kongehusets «enfant terrible». Det har ikke minst gått på hennes engleskole satt inn i en kommersiell ramme. Det åndelige innholdet i det hun har forfektet har vært kontroversielt, men Den norske kirkes ledelse har vært lavmælt i sin kritikk. Kirkeledelsen har nok sett hvor vanskelig dette må være for kong Harald og dronning Sonja.

Märtha Louise virker å være litt ustyrlig. Noen ser på henne som modig. Hun velger å kunngjøre sin nye kjærlighet på Instagram med de bevingede ordene «Jeg elsker deg fra denne evigheten til den neste». Tidspunktet var neppe tilfeldig. Forholdet satte fyr på det offentlige Norge like før nasjonaldagen. Billettsalget til forestillingen «The Princess and The Shaman» har eksplodert, og Fædrelandsvennen mener på lederplass at Märtha Louise må gi fra seg prinsessetittelen.

Jeg beundrer kongeparet for at de alltid har lagt vekt på å fremstå som rause foreldre. De har stått sammen med barna i tykt og tynt når de har gjort kontroversielle valg. Vårt kongepar fikk tidlig kjenne på hva slags smerte manglende aksept kunne gi. De ønsket for all del ikke at barna skulle oppleve det samme.

Likevel nærmer man seg en grense når en sjaman skal inkluderes i det store vi. Det handler både om ivaretakelsen av det nasjonale verdisettet og om hvordan medlemmer av den kongelige familie kan bruke sin posisjon til økonomisk vinning. For kongeparet er det en hårfin balansegang mellom distansering og inkludering. Hver bevegelse som Märtha Louise og Verrett gjør, blir lagt merke til. At de ikke skulle ha noen plass på slottsbalkongen 17. mai var åpenbart, men selv en deltakelse på slottets familielunsj etter barnetoget måtte vurderes i en større ramme. Det oppstår en form for scenenekt.

Det samme gjelder for Den norske kirke. Mandag 20. mai hadde ærverdige St. Petri kirke i Stavanger blitt stilt til disposisjon for prinsessens og Verrets turné. Stavanger bispedømme har nettopp fått sin første kvinnelige biskop noensinne. Kong Harald var til stede i innvielsen av Anne Lise Ådnøy i mars. Det har vært strid i bispedømmet om utnevnelsen fordi mange mener hun er for teologisk liberal. Hun fikk en testsak midt i fanget. Det gjaldt ikke bare henne, men hele bispekollegiet. På onsdag støttet de Ådnøy om å stenge St. Petri kirke for prinsessen og sjamanen. Slikt skjer ikke ofte i en folkekirke som vil fremstå som «raus og inkluderende»?

Når sjamanen og prinsessen har avsluttet sin turné, vil støyen legge seg, men de prinsipielle spørsmålene gjenstår. Kongefamiliens forhold til Den norske kirke er ett av dem. Hører det hjemme i et religionsfritt land at kongen skal være tvangsinnmeldt i et trossamfunn? Dette prinsippet legger noen tunge føringer for hele den kongelige familie. Sjamansaken viser at det er på tide å ta denne diskusjonen.