I all viraken rundt 1814 glemte vi faktisk ett jubileum i året som gikk. Det har gått 150 år siden Peder Chr. Asbjørnsen, som i Asbjørnsen & Moe, ga ut kokeboken ”Fornuftigt Madstel”. Boken utløste den legendariske kulturdebatten Grøtstriden, litt mindre kjent er at dette var den første norske kokebok som også tok for seg ernæringslære, og at Asbjørnsen mente opplæring i matlaging burde legges til skolen. I 1891 innførte Helga Helgesen skolekjøkken på Kampen skole i Oslo, og rapporterte at ”utgiftene til skolekjøkken vil komme mangedobbelt igjen, i form av økt nasjonal velstand”. I 1950-årene hadde de fleste kommuner innført skolekjøkken, faget fikk navnet Heimkunnskap, og etter Kunnskapsløftet i 2006 ble det døpt om til Mat og helse.
Det er viktig at barn og unge får gode kostvaner, at de lærer hvordan man lager sunn og god hverdagsmat. Slik unngår de en usunn livsstil, som på sikt kan føre til kostholdrelaterte livsstilssykdommer. Dette er en av grunnene til at Kost- og ernæringsforbundet arbeider for at det skal innføres gratis skolemat. Men vel så viktig er skolefaget Mat og helse. Utdanningsdirektoratets læreplaner er grundige og gjennomtenkte, og ikke så rent lite ambisiøse. Elevene skal blant annet lære hvordan de skal lage sunn og næringsriktig mat, de skal kjenne til teorien rundt dette, de skal lære om matproduksjon og tilhørende samfunnsspørsmål, og dessuten om norsk og internasjonal matkultur og mattradisjoner. Det høres unektelig veldig bra ut.
Men man hører jo så mye. Myten om at elevene må tegne kjøttkaker fordi det ikke er penger til råvarer er seiglivet, men stemmer heldigvis ikke. Jeg har snakket med lærere, interesseorganisasjoner, foreldre, politikere og myndigheter. Noen er kritiske, andre er fornøyde, hvilket vel gjenspeiler virkeligheten, at kvaliteten på undervisningen varierer. Likevel, det skurrer litt. Jeg fikk innspill fra hovedpersonene, de unge selv, som var tankevekkende. Klarest svar, og det som beskriver problematikken best, fikk jeg fra en 15 år gammel jente: ”Du kommer i 9. klasse og har et avgangsfag i å lage mat, og halve klassen din kan ikke koke et egg!” En annen fortalte at ”det er mye teori om kosthold og helse, men når vi er på skolekjøkkenet baker vi kun kaker og boller.”
Helseminister Bent Høie snakker om at man må smøre brødskiva si sjøl, og at det er enkeltindividene som må ta sine valg. Det er for så vidt et greit standpunkt, men da må man sørge for at enkeltindividet faktisk har kompetansen til å ta det valget. Landslaget for mat og helse i skolen, som organiserer lærere i faget, uttrykker dyp bekymring for at det ikke satses mer. De forteller at det er stor mangel på kvalifiserte lærere, ikke engang halvparten av lærerne har fagfordypning. Lærere som ønsker videreutdanning får det som regel ikke, fordi rektorene prioriterer faget bort, til fordel for tunge fag som norsk og matematikk.
Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet ved Høgskolen i Bergen presiserer at det er nødvendig å lære grunnleggende matlagingsteknikk for at elevene ikke havner i fastfood-fella når de er voksne. Som en lærer uttalte med glimt i øyet: «Når elevene mine har flyttet hjemmefra og har drukket opp studielånet på fest, så skal de i hvert fall ha kunnskap til å koke seg en porsjon næringsrik grøt.»
Det må satses mer på faget Mat og helse. Faget bør få flere timer, og det bør være mer fokus på praktisk matlaging. Lærerne må få tilført mer kompetanse. Tilbakemeldingene viser at elevene i utgangspunktet er positive til faget, derfor er det viktig å bygge opp under det. Matinteressen må dyrkes, ikke kveles eller ignoreres. Med en slik satsing kan man i tillegg håpe på en bonuseffekt, at interessen for mat gjør at flere elever søker seg til et av verdens flotteste, mest givende og viktigste yrkesfag: Kokkeyrket.
(En versjon av innlegget har tidligere stått på trykk i Kost- og ernæringsforbundets fagtidsskrift Kjøkkenskriveren.)