Debatt

Sans og samling i bånn

Vår tid har mindre vold og konflikter – som Romerriket før det raste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er høysesong for nyttårsløfter og gode intensjoner, en klassisk kamp mellom godt og vondt. En moraliserende stemme formaner oss om å mosjonere mer og spise sunnere. Den sier det vil gagne oss på lang sikt. En lettsindig stemme anbefaler mer Netflix, potetchips og Cola. Eller det som verre er. Den ber oss leve i nuet og ikke bry oss om langsiktige konsekvenser.

Vi lever i spenningsfeltet mellom disse; det saklige bevisste og det følelsesdrevne ubevisste. Oppskriften på et godt liv ligger midt imellom.

For noen år siden holdt jeg et foredrag om disse drivkreftene i tilværelsen. Den første delen av foredraget forløp uten drama. Jeg fortalte om deres forskjellige særpreg: bevisstheten analyserer og reflekterer, ser sammenhenger, setter grenser mellom oss og dem og formidler seg gjennom ordet. Det ubevisste er bildets arena. Det viser oss intuitivt helheten, der bevisstheten analyserer enkeltelementer. Empati og følelser hentes fra det ubevisste. Det assosieres med feminine egenskaper, bevisstheten med maskuline.

Slikt snakket jeg om.

Jeg kunne vel ha holdt på en time da noe merkelig skjedde: Fra den neste timen husker jeg ingenting. Etterpå fikk jeg jeg høre at jeg hadde fortsatt foredraget og svart på kommentarer fra salen. Men altså uten å være meg det bevisst. (Fastlegen fikk meg sjekket etterpå, uten at noe unormalt ble funnet).

Hva det nå enn skyldtes, velger jeg å se denne opplevelsen som en demonstrasjon av at man kan fungere helt greit uten å være bevisst. Ikke at det er en sensasjonell observasjon, det er påvist at vi 95 prosent av tiden er i en ubevisst tilstand. Vi samler sanseinntrykk, navigerer i trafikken og reagerer rasjonelt. Men uten nødvendigvis å kunne gjøre rede for det etterpå.

Bevisstheten kobles bare inn når det skjer noe uventet. Løper det et ekorn over veien, må vi vurdere alternative reaksjonsmåter. Stoppe? Svinge til høyre? Venstre? Bevisstheten får impulser fra det ubevisste og gjør sitt valg. Impulsene kommer i løpet av millisekunder, men bevisstheten trenger et halvt sekund på å avgjøre hva den skal velge. Jeg kan avse et halvt sekund på å bestemme om jeg skal ta en joggetur eller se på Netflix, men det kan bli for sent for ekornet. Noen ganger må vi kortslutte prosessen og reagere instinktivt, la det ubevisste ta styringen. Fingrenes lek over pianotangentene må skje ubevisst og intuitivt. I julen så vi verdensmesterskapet i lynsjakk, et spill der man trekker fortere enn sin egen skygge. Magnus Carlsen rekker ikke å analysere, han lar seg styre av impulser fra det ubevisste.

Tidlig i evolusjonen gjorde alle det, vi var lenge uten bevissthet. Bibelens profeter ble rettledet av stemmer: «Så sier Herren». Abraham fikk ordre om å ofre sin sønn, men ble stoppet av en engel. Som forfatter opplever jeg daglig denne mystiske kontakten med det ubevisste. Riktignok ikke i form av stemmer, men ideene kommer til meg, jeg bare organiserer dem. «Jeg skriver så godt jeg kan, noen ganger bedre», sa Hemingway.

Da vi ble bevisste, kom det en ekstra dimensjon inn i livet. Vi ble todimensjonale og kunne velge mellom egen forstand og impulser fra det ubevisste. Joggetur eller Netflix.

Du vil kanskje si at det ikke bare er vi som har bevissthet, og på et vis er det riktig, selv for enkle livsformer. Et eksempel: En venn av meg var med på en safari i Afrika. Guiden stoppet under et akasietre, tok forsiktig et blad og ba ham smake. Det smakte ingenting. Så ristet guiden på treet, tok et nytt blad og lot ham smake. Nå smakte det bittert.

– Treet beskytter seg, sa guiden. – En giraff som røsker til seg et blad vil ikke ta flere.

Så tok guiden forsiktig et blad fra et nabotre og bød fram. Også det smakte bittert.

– Trærne varsler hverandre når en fare truer, sa guiden.

Fascinerende. Men de kan ikke velge mellom joggetur og Netflix.

Da vi først hadde fått bevisstheten, skulle man tro den var kommet for å bli, men det stemmer bare delvis. Den hadde en topp for 2.000 år siden, da Romerriket var på sitt mektigste. Så falt både Romerriket og bevisstheten sammen. Etter noen hundre år vokste imidlertid bevisstheten igjen og er på topp i vår tid.

Noen mener historien gjentar seg, at vår kultur er i ferd med å dele Romerrikets skjebne, og at vi er ved «The dawning of the age of Aquarius», en æra med feminine verdier. Det er tegn i tiden: Det er mindre vold, antall konflikter er nesten halvert på 25 år. Bildet fortrenger ordet, nettbrettet fortrenger boken. Overalt utfordres grenser og skillet mellom oss og dem, mellom de som har og de som mangler.

I brytningstider fins også mottrender: Berlinmuren falt, men Netanyahu og Trump bygger nye. Vi søker sammen i fellesskap, men vi har også Brexit.

Tilværelsen har intet status quo, vi er ikke evolusjonens sluttprodukt. Kunstig superintelligens og evig liv skimrer i horisonten noen titalls år der fremme. Sikkert også noe uforutsett.

Mitt nyttårsforsett har kortere tidshorisont. Jeg vil glede andre (men jeg har også skaffet meg Netflix).

Fremtiden har aldri vært mer spennende.

Mer fra: Debatt