Vi nordmenn skryter av opprydning i vassdrag, ren natur og høye målsetninger om kutt i CO2-utslipp. Men forbruket vårt øker stadig. Svært mye produseres i land langt borte, som ikke har like strenge miljøkrav, og hvor forurensningene og naturødeleggelsene øker i faretruende grad på grunn av vårt overforbruk.
Miljøkonsekvensene i u-land, forårsaket av overforbruk i rike land, innebærer utrydning av arter som følge av utvinning av mineraler, bygging av veier, nedhugging av skog for å bruke områder til kvegdrift og palmeoljeproduksjon, giftutslipp i luft og vann, og selvsagt CO2-utslipp. I Kongo er for eksempel de siste gorillaene i ferd med å bli drept i forbindelse med utvinning av mineraler og tømmer til Europa og Kina. 700 tonn kobber blir årlig tatt ut av Kongo og transportert til Europa og Kina.
Hver nordmann forårsaker like store CO2-utslipp i Kina som en kineser som bor der, men dette regnes ikke med i oversikter og statistikk over Norges utslipp.
For mange er klimadebatten og “usynlig” CO2-utslipp vanskelig å forstå og tro på. Direkte miljøødeleggelser er mer håndgripelig, men katastrofene forgår langt borte. Hvor nær må en hendelse være for at vi skal forholde oss til den?
Kan konkurranseinstinktet og ønsket om å være best i klassen hjelpe oss til å få til endring? Miljøvernmyndighetene kunne vise oversikter der alle utslipp, forurensning og naturødeleggelser over hele verden som skyldes vårt forbruk er med.
Jeg vil oppfordre vår nye miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og vår nye bistandsminister Heikki Holmås til å vise det norske folk sannheten om vårt overforbruk. Kanskje vi da vil være villige til å gjøre noe med det?