Debatt

Sannheten om atomvåpen

Spørsmålet er ikke om atomavskrekking fungerer, men om atomavskrekking vil fungere i hvert tilfelle.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sikkerhetspolitikk fremstilles som et spill for strateger. De beste spillerne legger intrikate planer fundert på objektive fakta og analyser, tenker vi.

Jeg deltok en gang i en offentlig debatt om atomvåpenpolitikk med en norsk toppolitiker og noen andre debattanter. I en bisetning i min tjue minutters innledning nevnte jeg at flere historikere som har undersøkt saken i nyere tid har konkludert med at atombombingen av Hiroshima og Nagasaki hadde liten innvirkning på Japans beslutning om å kapitulere i 1945. Bildet er komplekst. Da det ble politikerens tur til å snakke, svarte han med en tirade om hvor lite jeg hadde forstått om krigen, atomvåpen og verden for øvrig. Jeg måtte jo forstå at bombingen av Japan hadde vært moralsk berettiget og helt nødvendig for å få slutt på andre verdenskrig. Atomvåpen var dessuten uunnværlige for verdensfreden, mente han.

Harvard-professoren Susan Neiman, på sin side, har i sin prisbelønte Evil in Modern Thought dokumentert hvordan amerikanske myndigheter og skribenter i årene etter 1945 bevisst konstruerte historien om at atombombingen var utslagsgivende for å få slutt på krigen (og at det var på dette grunnlaget bombingen var motivert).

Internasjonal politikk og historie er kompliserte fag. Årsaksforhold nyter sjelden konsensus i fagmiljøene. I atomvåpendebatten brukes derimot teorier ofte som udiskutable, nærmest religiøse, læresetninger. I rapporten som ligger til grunn for USAs nye atomvåpendoktrine, «Nuclear Posture Review», brukes to eksempler som bevismateriale for den angivelig innlysende, vedvarende og ubetingede nytteverdien av kjernefysisk avskrekking. Ifølge rapporten, skrevet av 31 forsvarseksperter og politikere for tankesmien National Institute for Public Policy, beviser Cuba-krisen (1962) og Berlin-krisen (1948–49) at atomvåpen fungerer avdempende på konflikter: «Kjernefysisk avskrekking spilte en unik rolle i avvergelsen av krig og eskalering av konflikt».

Cuba-krisen begynte i oktober 1962, etter at cubanske og sovjetiske myndigheter i hemmelighet hadde blitt enige om å stasjonere sovjetiske atomvåpen på Cuba. Mens cubanerne synes å ha ansett utplasseringen som en defensiv manøver – USA hadde støttet et invasjonsforsøk mot Cuba året før – fremsto utstasjoneringen av masseødeleggelsesvåpen bare 20 mil fra Florida som en temmelig aggressiv handling sett fra amerikanernes side.

Krisen eskalerte da John F. Kennedy den 16. oktober fikk se fotografier av sovjetiske atominstallasjoner på Cuba. De påfølgende to ukene regnes gjerne som det nærmeste verden har kommet en tilsiktet atomkrig. Heldigvis kom supermaktene frem til en diplomatisk løsning. Sovjetunionen fjernet sine atomvåpen fra Cuba, og USA trakk tilbake missiler fra Tyrkia. Avskrekkingspolitikkens forsvarere hevder at supermaktenes visshet om at en væpnet konflikt ville medføre sivilisasjonens tilintetgjørelse, var avgjørende for at det ikke brøt ut krig. Det var politikernes klokskap som avverget krig, hevder de. Ironien er at Cuba-krisen ikke ville ha inntruffet dersom supermaktene ikke var rustet med atomvåpen. Men «lærdommen» fra Cuba er misvisende på enda et punkt: Avvergingen av atomkrig i 1962 synes ikke bare å ha berodd på Kennedys og Khrusjtsjovs kalde hoder, men også på ren og skjær flaks.

En av de mest dramatiske hendelsene under Cuba-krisen fant sted 27. oktober 1962, da amerikanske marinefartøyer oppdaget en atomvæpnet sovjetisk ubåt i internasjonalt farvann. Amerikanerne slapp flere synkebomber i nærheten av ubåten for å tvinge den til overflaten og gi seg til kjenne. Ubåtkapteinen, som ikke hadde hørt fra omverdenen på en god stund og etter sigende var usikker på om krig allerede hadde brutt ut, bestemte seg for å bruke atomvåpen mot amerikanerne. Vi kan i dag prise oss lykkelige over at én av de tre ubåtoffiserene hvis samtykke var nødvendig for å ta i bruk atomtorpedoene, Vasili Arkhipov, nedla veto mot kapteinens beslutning. Den tredje offiseren hadde allerede sagt seg enig med kapteinen.

Forskeren Scott Sagan påpeker at det også heftet flere tekniske feil ved supermaktenes våpensystemer. Disse problemene ble grundig underslått da historien om Cuba-krisen ble skrevet. Flaks og tilfeldigheter passet ikke inn i historien om statsmennenes kløkt.

Bruken av Berlin-krisen er heller ikke uproblematisk. Om det var USAs raskt voksende atomvåpenarsenal som avskrekket Sovjetunionen fra å invadere Vest-Berlin i 1948–49 vil vi aldri få vite med sikkerhet. Vi vet ikke hva som kunne ha skjedd dersom USA ikke hadde atomvåpen på lager. Stalin var aldri i den situasjonen.

Mange anser atomvåpen som «et helt sentralt nødvendig onde». Kanskje har atomvåpen i flere tilfeller bidratt til å avskrekke aggressive stater fra å ta seg til rette. Men disse våpnene utgjør også en vedvarende, eksistensiell trussel. Det sentrale spørsmålet er dermed ikke bare om atomavskrekking fungerer, men om atomavskrekking alltid fungerer. I 2017 vedtok 122 stater et folkerettslig forbud mot atomvåpen. De er ikke interesserte i å finne svaret.

Ideen om at bruk av atomvåpen har blitt avverget ene og alene av kalde hoder hindrer læring, viderefører usikkerhet og undergraver mer dyptgripende politiske løsninger. Det er dessuten upresis historiefortelling. Lærdommene bør kontinuerlig revurderes og utfordres.

Mer fra: Debatt