Som høyre hånd for kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, er statssekretær Paul Chaffey en av de fremste premissleverandørene for kommune- og regionreform. Entusiasmen for reformene avhenger av hans innsalg. Innsalget klarte å omvende undertegnede.
Geografiske avgrensinger tilhører en lang liste over ting jeg ikke har et religiøst forhold til. Jeg er åpen for både kommunesammenslåinger og regionreform. Det viktigste er ikke hvor grensene går, men hvordan oppgavene løses. Da Vestfold, Telemark og Buskerud i april holdt fellesmøte for å diskutere framtidig sammenslåing hadde jeg håpet å kunne fylle sekken med et solid beslutningsgrunnlag.
Men der jeg ville ha større innsikt i hva de nye regionene skal drive med, kom Chaffey med religion og ikke-etterprøvbare påstander. Etter noen timer med hul argumentasjon og slepphendt research dro jeg hjem som nyfrelst skeptiker. Det var ikke akkurat et vekkelsesmøte.
Ensidig argumentasjon
Chaffeys argumenter for fylkessammenslåinger følger av hans egne argumenter for kommunesammenslåinger: Kommunenes oppgaver har vokst uten at kommunekartet er reformert siden 1964.
Chaffeys gospel er derfor at kommunene må slå seg sammen for å:
1) Demme opp for veksten i oppgaver.
2) Demme opp for slagkraften der andre kommuner slår seg sammen.
Derav må fylker slå seg sammen for å:
1) Demme opp for større kommuner.
2) Demme opp for slagkraften der andre fylker slår seg sammen.
Å si at alle må slå seg sammen fordi andre gjør det, er hverken et argument, et beslutningsgrunnlag eller innsikt i synergieffekter, det er å be folk følge moten.
Det er ingen tvil om at kommunene har hatt en stor vekst i oppgaver og at fylkeskommunen er i skvis mellom kommune og stat. Det er et stort politisk spørsmål hvordan oppgavene løses på best mulig måte for befolkningen. Derfor må både kommunestruktur og regionreform diskuteres som en konsekvens av oppgavefordeling. På hvilket forvaltningsnivå løser vi gitt oppgave for at det skal bli best mulig for flest mulig innbyggere? Kan vi svare på dette, kan vi også svare på hva slags kommune- og fylkesstruktur vi behøver.
Dette er dessverre ikke regjeringen interessert i. Chaffey har overbevist meg; oppgaveløsing er ikke vesentlig for strukturendringene. I statssekretærens prekener er det kappløp og oppdemming mot syndefloden, og en drakamp mellom landsdeler som er premissene for strukturendringer. Debatten om regionreform inneholder ikke annet enn snakk om hvor grensene skal gå.
Statssekretæren argumenterer for at Vestfold, Telemark og Buskerud skal slå seg sammen ut fra en anekdote om travbanen i Agde r og en profeti om en samlet Vestlandsregion. Men mulige utfall på Vestlandet er ikke et premiss for utvikling i Vestfold, Telemark og Buskerud. Chaffey er kun ute etter å spille på frykt og konkurranseinstinkt. Han setter regioner opp mot hverandre for å kvittere ut et politisk mål.
Er et kappløp mellom landsdeler et relevant premiss for tjenesteyting?
For at folkevalgte skal gå helhjertet inn for å legge ned hjemfylket, må vi ha et solid grunnlag for å hevde at omleggingen kommer innbyggerne våre til gode. Chaffeys mest sentrale argumenter for fylkessammenslåinger fremlegges derimot som ikke-etterprøvbare påstander. Religionen slår mot vitenskapen i fravær av redegjørelse for metode, analyser eller estimater av effekter. Det er ingen reelle forsøk på å gi fylkespolitikerne et troverdig beslutningsgrunnlag.
Vi folkevalgte kan ikke gjøre det departementet ber oss om kun basert på blind tro.
Stribukken
Jeg er sønn av en gammel stribukk. Pappa var ateist på Sørlandet, EU-motstander og tillitsvalgt i LO til venstre for sosialdemokratiet. Han var til og med i opposisjon blant stribukkene i SV. Stribukk er min arvesynd. Og for hver gang jeg ser Chaffey i aksjon, vokser arvesynden i meg. Jeg blir trassig og provosert over lettvintheten.
Statssekretærens eget innsalg har omvendt meg fra positiv til negativ.
Sånn dreper du en reform.