Sanksjoner og sannheten om Assads Syria

«Opphev sanksjonene mot Syria», skriver Eva Thomassen i Morgenbladet den 8. januar. Innlegget er nærmest et skoleeksempel på selektiv utvelgelse av fakta, samtidig som det inneholder en rekke uriktige opplysninger.

Thomassen setter anslaget allerede i starten ved å fortelle at sanksjonene mot Syria «skulle presse fram et folkelig opprør med det mål å få folk til å vende seg mot Assad». Dette er å snu virkeligheten på hodet. For sanksjonene kom jo i stand etter at opprøret hadde vart et stykke tid, og var en reaksjon på syriske myndigheters bruk av militærmakt mot det som startet som fredelige demonstrasjoner.

Thomassens vinkling overrasker imidlertid ikke. Jeg har diskutert en rekke ganger med henne på Facebook. Hun er blant dem som mener at IS er en amerikansk konstruksjon, og jeg har aldri sett henne anerkjenne en eneste kritisk innvending mot Assads regime. Snarere tvert imot.

Programmessig forteller Thomassen dermed at Assad er Syrias lovlige valgte president og setter tittelen diktator i hermetegn. Slik forbigår hun at Assad og hans familie har styrt Syria med jernhånd siden 1970 – og at de hele veien har vært kjent for sin kompromissløse brutalitet, herunder drap og tortur på titusener av opposisjonelle. Det er derfor ingen tilfeldighet at The Economist har rangert Syria på en lite flatterende femte siste plass i verden i sin anerkjente Democracy Index.

«Det kommer ikke hjelpesendinger fra vesten inn i Syria på grunn av sanksjoner mot flyvinger til Syria», forteller Thomassen. Makan til tøys! To dager etter Thomassens innlegg kunne vi lese at internasjonale hjelpesendinger, organisert av FN og Internasjonale Røde Kors, endelig hadde fått fritt leide inn til Madaya. Dette er en by som i lang tid har vært beleiret av syriske regjeringsstyrker, og hvor syriske myndigheter først etter månedslange forhandlinger lot hjelpesendingene slippe inn til den desperate sivilbefolkningen.

Borte vekk i Thomassens verden er også det faktum at Assads styrker har kastet drøssevis av unøyaktige tønnebomber fra helikoptre over sivilbefolkningen, at regjeringsstyrkene sannsynligvis har drept flere sivile enn de andre partene i borgerkrigen og at de har tillatt Russland å bruke klasebomber. Samtidig slenger hun IS og de syriske opprørsgruppene opp i den samme gryta, og tåkelegger dermed at det eksisterer en legitim opposisjon i Syria.

Thomassen hopper også bukk over at den humanitære krisen særlig befinner seg i krigssonene, og at Assads regime bærer et betydelig ansvar for den pågående katastrofen. I stedet vil hun ha det til at en vesentlig årsak til flyktningproblemet er de internasjonale sanksjonene, og at mange benytter seg av anledningen til å realisere sine drømmer om å emigrere til Europa.

Pål Steigans blogg kan man lese en utvidet variant av Thomassens innlegg. Her avslører hun en nærmest nesegrus beundring for Assads Syria, og er til forveksling lik det vi tidligere fikk servert av hjemkomne venstreradikale som opprømt kunne fortelle om strålende forhold, det være seg i Ceaușescus Romania, Honeckers Øst-Tyskland, Hoxhas Albania, Pol Pots Kambodsja eller Maos Kina – forført som de var av egen klokketro på autoritære ideologier i kombinasjon med manipulerende regimer som sørget for å vise dem falske kulisser.

Thomassen er blant dem som mener at den arabiske våren i Syria ble drevet frem av CIA. Hun levner den syriske befolkningen absolutt ingen motiver til å skulle demonstrere mot Assads diktatur – for alt er jo i sin skjønneste orden i Assads Syria, med klokkeklang og fuglesang. Akkurat som hun ikke nevner hvordan Assads familie og deres allierte har beriket seg med ufattelig rikdom på bekostning av den syriske befolkningen.

La meg sitere en øyeblikksskildring fra Syria, fortalt til DN Lørdag av den syriske flyktningen Samer Ahmed Alrebdawi, som etter først å ha flyktet måtte snike seg tilbake til familieboligen i Damaskus for å stelle sin døde bror:

«Han går inn døren familien hans har gått inn de siste 40 årene. Trår over dørstokken Assads soldater tråkket over kvelden før, da de trakk Alrebdawis bror ut i gaten og skjøt ham foran kona og barna.»

Slike historier passerer selvfølgelig under Thomassens radar.

Det finnes ingen enkle svar på hvordan man skal løse konflikten i Syria, og den fortjener å bli belyst fra mange sider. Men det er med undring jeg konstaterer at Thomassens unyanserte artikkel har sluppet igjennom Morgenbladets filter. For dette er intet korrektiv, bare blind propaganda.