Samfunnets mektigste jobb

Ansatte i barnehager har enorm makt og innflytelse over barn. En makt de må være seg selv bevisst.

Barn i et voksen menneske sine hender kan formes og påvirkes til å bli akkurat som du vil. Det krever bare vilje, tid og prioriteringer. Foreldre og foresatte kan forme og påvirke sine barn, men pedagoger har mer makt. Det er fordi barn blir formet i et miljø med andre barn. I et miljø hvor barn må tilpasse seg og finne sin plass sammen med andre barn er barn svært sårbare for påvirkning. Denne livsformende prosessen foregår i en fase av livet hvor grunnleggende personlighetstrekk blir utviklet. 


Barna blir møtt av voksne som setter krav til hvilken retning barna bør utvikle seg i og hvordan de bør oppføre seg. Barn har rett til å bli møtt med forståelse, og med en grunntanke om at alle barn har rett til å bli behandlet som enkeltindivider. Dette er en svært krevende jobb, men det er et krav til alle som jobber med barn.


Hvis barna er de viktigste i barnehagen må det være et minstekrav at alle ansatte har relevant pedaogisk kompetanse. Det betyr at ingen kan ta for gitt at voksne i barnehagen har kunnskap om betydningen av sin egen tilstedeværelse sammen med barn. Hvordan voksne i barnehagen er som medmenneske er avgjørende for barns opplevelse av å være i barnehagen og i hvilken retning de utvikler seg. 


En ting er pedagogisk utdanning, en annen ting er hvordan de ansatte i barnehagen bruker sin faglige kompetanse. Ansatte i barnehagen må ha reflektert over og definert hva det betyr å være profesjonell på jobb.


Det er en grunn til at det svært sjeldent er flyulykker, noe som er utrolig imponerende med tanke på at det hver eneste dag er 100 000 flyavganger. Årsaken er at det ikke er rom for menneskelig svikt, hverken blant piloter, flymekanikere eller flygeledere. Det gjøres feil, men de rettes opp gjennom gransking, refleksjon, og økt kunnskap. Den samme standarden burde gjelde for barnehageansatte. Ingen mennesker er feilfrie, men det må være en profesjonell tilnærming til å jobbe med barn hvor det gjennom refleksjon og økt kunnskap gjør ansatte til kompetente barnehageansatte. Barn fortjener det beste, dermed kan ikke det pedagogiske være overlatt til tilfeldighetene. Konsekvensene kan bli skjebnesvangre og barn bli merket for livet.


De som jobber i barnehage indoktrinerer barn til å tenke på en måte, til å reflektere på en måte, og lærer barna hvordan de skal være. Ansatte i barnehagen forteller barna hvordan ting henger sammen, og de forteller barna hva som er rett og hva som er galt. 


Jeg har gjennom jobben som pedagogisk leder, gjennom praksis i utdanningen, og tidligere som assistent opplevd at mange avgjørelser tas fordi det er det mest praktiske for de ansatte. Jeg har opplevd ansatte i barnehage ta avgjørelser basert på egne personlige oppfatninger og synspunkter om hva som er rett og galt. Jeg har opplevd at det tas avgjørelser ut i fra hva de ansatte mener er fornuftig.


Pedagoger med barnehagelærerutdanning, og det som tidligere het førskolelærerutdanning, har selvfølgelig en faglig utdanning som de tar med seg inn i jobben i barnehagen. Men denne kunnskapen må ofte settes til side. Pedagoger har ikke tid til å være pedagoger. Hverdagen i barnehagen er svært hektisk og med mangel på tid skjæres det igjennom med lette løsninger. Tidspress, logistikk, gjennomføring av pauser, og møter tar en så stor plass i løpet av dagen at det er noe som må vike, og da er det enklest å la det være tiden som brukes sammen med barna.


Når pedagogene sitter i møter er ansvaret for barna overført til pedagogiske medarbeidere, det som tidligere het assistenter. Dette er stort sett ufaglærte som har ingen forutsetninger for å jobbe med barn annet enn sine personlige synspunkter og oppfatninger. I beste fall vil tiden hvor pedagogene er borte fra barna kun ses på som barnepass. Heldigvis er det flere og flere som tar fagbrev som barne - og ungdomsarbeider, som gir kunnskap og forståelse om hvordan det er å jobbe med barn.


I tillegg vil antallet barn per ansatt gå opp og de som er igjen sammen med barna vil ikke ha mulighet til å ha oversikt over barna. Dette fører ikke bare til dårligere pedaogisk tilbud til barna, men også dårligere sikkerhet. Alle som jobber i barnehage skal ta avgjørelser som er forankret i Rammeplanen og kunnskap om pedagogisk tenkning. Hvis barnehageansatte ikke har formell utdanning skal de ikke ta avgjørelser som er av pedagogisk betydning for barna.


Det hjelper ikke å skjerpe pedagognormen hvis ikke pedagogene er tilstede. I tillegg kommer ubunden tid hvor pedagogene forlater barna for å planlegge. Og om ikke det var nok medfører vaktordninger i barnehagene at ufaglærte er alene med mange barn deler av morgenen og ettermiddagen.


Samfunnets mektigste jobb kan ikke være basert på tilfeldigheter, personlige meninger og det som anses som fornuftig. Samfunnets mektigste jobb må være basert på profesjonalitet, bevissthet over egen handling overfor barna, og kunnskap om hva det innebærer å jobbe med barn.


Det er en ting som aldri må bli glemt i barnas første leveår. Barnehagen oppdrar ikke barn, barnehagen passer ikke på barn, og det å jobbe i barnehage er heller ikke et serviceyrke. Barnehagen er barns første møte med samfunnet, barnehagen er en sosialiseringsarena. Det er foreldre og foresatte som oppdrar barna sine. De eneste menneskene som har rett til å korrigere barns meninger og oppfatninger av livet og verden rundt seg er foresatte og foreldre. Barnehageansatte skal aldri ende opp i en situasjon hvor de krangler med barna, den delen av livet er eksklusivt for foreldre og foresatte. 


Barnehagen kan aldri erstatte foreldrenes posisjon og rolle overfor barna. Det må derfor aldri bli en forventning om at barnehagen skal overta noe av foreldre og foresattes suverenitet over barna. Barnehagen skal gjennom Rammeplanen for barnehagen gi barn forståelse av samfunnet vi lever i. Det krever kompetente voksne i barnehagen som er klar over hvor mye makt de har i samværet med barna.