Samehets i fotballen

Når Tromsø taper, joiker motstanderlagets supportere. Det er livene våre og bakgrunnen vår de håner.

En versjon av dette innlegget ble først publisert i Nordnorsk debatt.

Jeg er takknemmelig for at Amahl Pellegrino hadde mot til å markere så tydelig at de rasistiske tilropene han ble utsatt for i Ålesund var uakseptable. Og jeg er takknemlig for at Norsk Toppfotball i kjølvannet av episoden har opprettet antirasismekampanjen «STOPP!».

Jeg har lenge ventet på ei god anledning til å si det jeg skal si nå, dette er anledninga.

Les også: «Kom dere tilbake til gettoen». En pappa ropte dette under en juniorkamp i forrige uke

Jeg er same. Da jeg var ni, rykket Tromsø for første gang opp i toppserien for herrer, og året etter rundspilte de Lillestrøm i cupfinalen. De ble landsdelens fotballstolthet for unger i min generasjon. For meg var det starten på et kjærlighetsforhold jeg nok kommer til å ha livet ut.

Jeg vet ikke når jeg først ble oppmerksom på at Tromsø ble joiket til av motstanderlagenes supportere i toppserien, men det må vel ha vært i en TV-sendt bortekamp. Etter hvert som jeg ble voksen og selv begynte å gå på kamper, skjønte jeg at det var vanlig. Tromsø ble rett og slett joiket til av motstandersupporterne.

Det er fortsatt sånn. Ingen har gjort noe med det.

«Slapp av da», sier de bare, om man prøver å konfrontere supportere med joikepraksisen. «Ikke vær så hårsår, det er jo bare uskyldig moro, og dessuten er det vel ikke noe galt i å joike?» Og det har de jo rett i, det er ingenting galt med joik i seg selv.

Tvert imot er det en vakker og viktig samisk uttrykksform. Men det det er noe galt med måten motstandersupporterne bruker joiken på.

Dersom man følger med over tid skjønner man fort at det primært er når Tromsø ligger under og ser ut til å tape, at motstanderlagenes supportere joiker til oss. Det samme skjer dersom en spiller som snakker villig og åpent om sin samiske bakgrunn, eksempelvis en Morten Gamst Pedersen, mislykkes med noe på banen.

Kommentar: Her var det mange som meg, tenkte jeg. Nesten bare sånne som meg, faktisk.

Da responderer motstandernes supportere ofte med å joike etter spilleren.

Det burde ikke være nødvendig å forklare for et voksent menneske i vår tid hvorfor dette ikke er greit. Det er rasisme. Slik supporter-oppførsel er uakseptabel, og det må bort fra fotballen.

Å håne motstanderlag og motstanderens spillere er vanlig i fotball. Og kanskje må man godta at supportere fra by og bygd håner hverandre på forskjellige vis, at regional- og landsdelspatriotisme får et slags utløp gjennom hånende tilrop, det er jo også et element av lek involvert i dette, det skjønner alle som følger fotball.

Men ett sted finnes ei grense hvor dette ikke er lek lenger, det er de fleste i dag skjønt enige om.

Hån basert på hudfarge er et eksempel som overskrider denne grensa, det er heldigvis opplagt for de fleste av oss. Hån mot samer oppfattes derimot av mange bare som et utslag av regionale gnisninger og at det derfor er mindre viktig å ta tak i, litt som når Lillestrøm blir hånet for at de er bønder når de spiller mot Vålerenga.

Men det kan ikke sammenlignes. Vi samer er et folk og vi har på ulike vis blitt forfulgt som folk i flere århundrer av myndighetene i dette landet.

De religiøse lederne våre ble brent på bål som hekser, skallene til forgjengerne våre ble målt for å bevise at vi tilhørte en underlegen rase, språk, kultur og levesett har vært forsøkt fratvunget oss på en rekke ulike måter. Hets mot samer er ikke godmodig regional erting, det er ei videreføring av en århundrelang rasistisk tradisjon.

Jeg har en liten sønn som vokser opp i Tromsø.

Les også: Dos Santos og toppfotballen tar rasisme-grep: – Noen hører faktisk etter (Dagsavisen +)

Hjemme snakker vi to samisk sammen og han går i den samiske barnehagen en drøy kilometer fra Alfheim stadion. Samisk språk og kultur er en viktig del av hverdagen og livet hans. Dette vet ikke han ennå, men samiske barn på hans alder har oftest oldeforeldre som ble slått og mishandlet av lærerne når de snakket språket sitt på skolen.

De har besteforeldre som vokste opp i et samfunn hvor det å være same var så gjennomsyret av skam at de fleste av dem prøvde å skjule bakgrunnen sin. Og de har foreldre som fortsatt opplever at hets mot samer i mange sammenhenger bagatelliseres og møtes med stilltiende aksept i samfunnet.

Det er livene våre og bakgrunnen vår de håner, motstandersupporterne som joiker når Tromsø taper.

Skal vi virkelig la hans generasjon samer måtte sitte på fotballkamper og føle det samme? Skal vi virkelig la hans generasjon fotballinteresserte barn over hele landet vokse opp med ei oppfatning av at hån og latterliggjøring av samer er greit, siden ingen gjør noe for å stoppe voksne som gjør det?

Det har vært antirasismekampanjer i norsk fotball tidligere, men mitt inntrykk er at rasisme mot samer i forsvinnende liten grad har vært problematisert i disse kampanjene.

Denne gangen håper jeg Norsk Toppfotball vil inkludere også oss i den nye kampanjen «STOPP!». Det må være en kampanje som tydeliggjør at rasisme og diskriminering i fotballen er uakseptabelt, også den fargeløse rasismen som stikker djupt i historien til landet vårt.