Debatt

Såkalte «IS-kvinner» og barn har vært uvelkomne i Nigeria lenge. Det går ikke så fryktelig bra.

Norsk samfunnsdebatt føles ofte fjernt fra virkeligheten her i det konfliktherjede nordøst-Nigeria. Men siste tids debatt, om hvorvidt «IS-kvinner» og deres barn skal få komme, eller hentes, hjem, har gjort den ubehagelig gjenkjennbar.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Såkalte «IS-kvinner» og barn har vært uvelkomne i Nigeria lenge. Det går ikke så fryktelig bra.  Her kalles de «epidemien».

Det er i år ti år siden de store urolighetene startet her. Mennesker har måttet flykte fra brutale overgrep begått av voldelige militser på den ene siden, og en nådeløs, militær nedslagskraft på den andre. Landbyer er bombet og brent. Nesten to millioner mennesker er på flukt i eget land. Leirer for internt fordrevne ligger spredt – tett overbefolket. De mangler nok sanitæranlegg, rent drikkevann og nok mat. Tusenvis mangler også et hjem.

Aisha med barnet

Kanskje hun heter Aisha, hun som kommer til en av disse leirene for internt fordrevne. Hun kommer gående ut fra de tørre landområdene i delstaten Borno, ved Tsjadsjøens bredd. Hun har gått i dagevis. Hun har ingen klær eller andre eiendeler, og på armen bærer hun et barn.

Les også: Regjeringen har holdt møter om norske Syria-barn

Etter å ha gått gjennom en streng screening prosess får Aisha og barnet komme inn i leiren, men blir de blir møtt som fremmede av sine egne. Det er ingen her som vet hva Aisha har opplevd. Det er ingen som vet hvorfor Aisha har tatt de valgene hun har tatt, eller om hun i det hele tatt hadde noen valg. Men alle vet hvor Aisha har vært.

På grunn av det kaller de henne annoba, «epidemien», eller «Boko Haram wife». Barnet vil heller ingen vite av – det er «bad blood». Som mange sier her, er «et barn av en slage, også en slange». Menneskerettighetsgrupper rapporterer om alvorlige overgrep mot mor og barn.

Usikkerhet, mistenksomhet og frykt

Områdene Aisha kommer fra er ikke kontrollert av staten, men av de militante gruppene som herjer her. I Vesten er disse bedre kjent som «Boko Haram», men begrepet fanger dårlig kompleksiteten i konflikten. Det er en rekke grupperinger her, med varierende strategier og motiver. Det de har til felles er utstrakt bruk av vold mot sivile. Barn, unge gutter og unge jenter, kidnappes og brukes som barnesoldater, sexslaver, eller tas som «koner». Også menn tas til fange. Mange, særlig jenter og kvinner, har blitt benyttet som selvmordsbombere.

Det er blant disse Aisha har levd. Og nå, i leiren, lider hun av stigma og diskriminering. Folk er redd for henne. Hun og barnet er alene. De vil heller dra tilbake.

Aisha’s skjebne er langt fra unik. Også flere av de frigjorte jentene fra Chibok, stedet som ble verdenskjent da tidligere førstedame Michelle Obama gikk i bresjen for kampanjen «Bring back our girls», har møtt stort stigma ved retur. Da er det ikke så rart at flere ønsker å vende tilbake til sine kidnappere eller voldtekstmenn. Der er de i det minste inkludert. De ser liten fremtid i leirene.

Det er kanskje å trekke det for langt å komme med en formaning til den norske samfunnsdebatten basert på vitnesbyrd fra Nigeria, men likhetstrekkene er skremmende. Flere har allerede vært ute i norsk media allerede og manet til inkludering i vårt møte med «IS-kvinnene». Det tror jeg også er viktig.

Konturen av en langvarig konflikt

Det gjenstår å se hvordan det vil gå med Aisha og barnet hennes når de vokser opp – mange av «konene» her er selv bare 14 år. Men det er ikke vanskelig å se konturen av hva som kan komme, og at konflikten i nordøst-Nigeria vil vedvare. Det er ikke stigma og ekskludering som slår bena vekk under ekstreme grupper. Ekstremisme vokser og gror på slik fremmedgjøring.

Les også: Liten vilje til å hente hjem 2.000 barn av IS-krigere

Mer fra: Debatt