Collage: S. R. Galåen 2016

Etter NATOs åpning av et rakettforsvarsanlegg i Romania i mai, uttalte Putin at Russland vurderer tiltak for å "få en slutt på trusselen". Man kan se på handlingsmønsteret til både Washington, NATO og vestlig media for å konkludere hvorvidt Putins påstand om trussel er absurd eller ikke.

Med sine mangfoldige rakettbaser rundt Russlands og Kinas grenser, kan NATOs handlingsmønster fremstå som offensiv. Russland vil kunne tolke det som strategiske trekk i forkant av en antatt eller planlagt krigføring. NATOs handlinger, ledet av Washington, kan minne om Cuba-krisen. Den startet blant annet med USAs allerede utplasserte rakettbaser i Tyrkia og Italia.

Dr. Paul Craig Roberts, tidligere statssekretær i Reagan-administrasjonen, har kritisert Washingtons neokonservative kjerne i en lang rekke publiseringer. Roberts har hevdet at vestlig medias dekning av både situasjonen i Ukraina og nedskytingen av det Malaysiske passasjerflyet bevitner lite gravende journalistikk. I stedet formidles Washingtons offensive retorikk mot Russland, som har gitt Vestens befolkning en ensidig dekning av situasjonen.

Et eksempel på et tidligere geopolitisk mantra fra Washington er: "Vi vet at Saddam Hussein har masseødeleggelsesvåpen" – hvor atomvåpen var antydningen. Selv etter våpeninspektør Hans Blix offisielt avkreftet slike funn, fortsatte vestlig media og Washingtons følgere som Tony Blair å gjenta slagordet. Det samme gjaldt jakten på Osama bin Laden og påstandene om hvilke land som huset han.

Statsminister Tony Blair lovet å følge president George W. Bush uansett hva.
Foto: Olivier Douliery/ABACA

Slike offisielle historier, men uten fysiske bevis, er nok til å presse NATO-medlemsland inn i Washingtons kriger mot sine nye fiender, som tilfeldigvis er oljenasjoner, tilfeldigvis Israels gamle fiender eller som tilfeldigvis ønsker å handle olje i en annen valuta enn dollar. Vestlige statsledere og media sprer budskapet til Washington uten å validere informasjonen.

Washingtons kriger kan iverksettes uten direkte trusler mot nasjonen. Definisjonen av trussel har blitt vag mens konklusjoner trekkes raskt – samtidig som egen grunnlov eller FNs Sikkerhetsråd kan ignoreres. Norges deltagelse i Libya-krigen var et hastevedtak avgjort via telefonsamtaler mellom statsledere, basert på press fra både Washington og London.

Gravende journalist John Pilger har dokumentert i "The War On Terror – Truth & Lies" hvordan vestlig media bygget opp rundt historier om Irak som i ettertid har vist seg å være direkte feil. Her kommer det også frem at USA har blandet seg inn militært i flere titalls land siden Andre Verdenskrig. FN kom nylig med en uvanlig krass kritikk mot både USA og vestlig medias dekning av Syria-krigen, som de omtaler som propaganda og en feilslått strategi.

Etter Sovjetunionens fall og omstrukturering i 1991, satte Washingtons neokonservative kjerne i gang med en agenda. Denne kalles Wolfowitz-doktrinen etter sionistiske og neokonservative Paul Wolfowitz. Den tok utgangspunkt i at ingen potensiell rival skulle vokse seg for stor eller true USAs mål om hegemoni. Det meste geopolitiske som Washington har involvert seg i ettertid har ut i fra observasjon vært i henhold til Wolfowitz-doktrinen.

Som flere kritikere har påpekt, gjør Israel-lobbyen mye for å påvirke Washingtons utenrikspolitikk i Midt-Østen. Israels president Benjamin Netanyahu tar dessuten stadig frem sin fremstilling av Irans "snart ferdigstilte atombombe", akkurat som han gjorde om Irak i 2002. At han tok fullstendig feil da er glemt. Gjennom kongress-møter påminner han USA om deres felles gudegitte eksepsjonalisme.

Benjamin Netanyahu sier det samme om Iran i dag som han sa om Irak i 2002.
Foto: CNN, 2015

Innsidere som general Wesley Clark har uttalt at USAs utenrikspolitikk ble kuppet av en relativt liten gruppe hardnakkede personer som ønsket å destabilisere Midt-Østen lenge før 9/11. Disse personene har skadet renomméet til sine nasjoner, selv om befolkningen som helhet, enten amerikanere eller israelitter, ikke må forveksles med visse statsledere eller profitt-jegere. Allikevel, når kriger bryter ut blir et slikt skille ikke tatt hensyn til.

Det diplomatiske arbeidet som ble gjort for å avvikle Den Kalde Krigen og våpenkappløpet mellom USA og Russland, har Clinton-, Bush- og Obama-administrasjonen klart å forverre. Clinton brøt USAs løfte om ikke å ekspandere NATO østover. Bush Jr. trakk USA ut av anti-missil-traktaten og viste også verden hvor lett nye kriger kan igangsettes. Under Obama har det blitt plassert ut stadig nye anti-missil-baser rundt Russlands og Kinas grenser.

Russisk-amerikanske kritiker Dmitry Orlov har studert likhetstrekkene mellom Sovjetunionens kollaps og USAs nåværende stadie. I forhold til Washingtons kriger poengterer han at her gjøres problemer verre mens man later til å løse dem. Han hevder årsaken til denne selvmotsigende oppførselen er at problemer gir profitt - for noen. Norske Johan Galtung, som også omtales som fredsstudienes far, har påpekt at Washingtons kriger koster så mye at det driver USA i stadig budsjettunderskudd.

Illustrasjon: Latuff, 2006

Er det virkelig dette NATO-medlemslandene ønsker å støtte opp om? Skal en skrantende vestlig gjeldsøkonomi hente seg inn gjennom krigføring – eller gjennom en sunn produksjonsøkonomi, teknologi og samarbeid mellom nasjoner?

Washington har før kunnet overtale sine allierte gjennom ordene: "Enten er dere med oss eller så er dere mot oss". Kritikk av Israel kan umyndiggjøres gjennom deres ord: "Dere er anti-semitter". Man skal da være klar over at mange av kritikerne av Washingtons utenrikspolitikk er amerikanere og mange av kritikerne av Israels politikk er jøder.

Overfor både Russland og Kina kan Washington og Israel fremstå som offensive - eller paranoide. En slik oppførsel bør imøtekommes med diplomati og avvegring, til situasjonen tones ned. Det er en slik tilnærming Putin har prøvd hittil, og Russland har først nylig posisjonert seg militært mot Washingtons trekk i Syria. Johan Galtung foreslår at USAs neste president velger en historisk bemerkelsesverdig retning: "A USA for peace. Cooperating, not competing, with both China and Russia."

Hvis derimot Russland og Kina presses til å måtte forsvare seg militært, kan det som følger bli av et omfang som alle kommer dårlig ut av. Til og med eksepsjonelle Washington og Israel vil komme dårlig ut av det. De andre allierte burde stå sammen om et bedre eksempel og vise større selvstendighet i sine vurderinger - med henvisning til sine grunnlover. Kanskje man til og med kan motivere Washington til å hevde seg på andre geopolitiske måter enn gjennom krigføring.

(Innlegget er basert på variert, offisiell og tilgjengelig informasjon, og det tar utgangspunkt i et mulig feilslått trusselbilde. Direktelenker til enkelte kilder er inkludert i teksten).